Sensual Soirée

Sensual Soirée

Sensual Soirée ble komponert sommeren 1992 (dog mye av sangen er improvisert).


Jeg husker godt den sommeren. Jeg var så heldig at jeg hadde fått tak i konsertbillett til Michael Jackson, (som var verdens største performer i 1992). Dette var årets høydepunkt og jeg gledet meg enormt til konserten. Motown, generelt var svære greier for meg.  Da det skulle vise seg at jeg ikke kunne dra, gjorde det noe med meg. 
Istedenfor brukte jeg (natt og dag) hele sommeren på å skape min egen musikk. 
På mange måter tok den sommeren aldri slutt;  mens jeg nå sitter og skriver denne bloggen i all hast , har jeg fullt skjema for hele sommeren med diverse musikk produksjoner og prosjekter. 

Opptaket er fra en konsert innspilling i Ørsta, år 2000. 
For å få optimal lyd har gitaren delvis blitt "dubbet" samt en ekstra gitar lagt til på siste tema. 
Ellers har ingenting blitt flyttet eller tuklet med (som er så vanlig i disse dager).

På konsertversjonene av sangen (denne tiden) var det også vanlig med improvisert vokal fra supersanger Stig Sandbakk. 

Selv om sangen ble skrevet for "konsert formatet", ble den morsomt nok skrevet en tid da jeg ikke spillte i band. Det var heller ingen jeg kjente som spilte denne type musikk.

Musikere på opptaket 
Geir Arne Ose: Trommer
Audun Havåg: Elektrisk bass gitar 

Opptak: fantastiske Erik Valerhaug, ved Lydkjelleren AS

Stig Sandbakk og Geir Satre i Oslo

Foto: Jakob Berg

River

River

River ble skrevet i 2006/2007 

Mange innspillinger har blitt gjort av den, men dette opptaket kommer fra en tidlig «pre produksjons» inpilling sammen med Bjørn Tore Taranger på et lite opptaksrom. Dette gjør at sang og gitarer høres godt på trommesporene og omvendt (når man hører på dem isolert i ett studio).

Jeg liker det karakteristiske utrykket som oppstår når mennesker spiller sammen, helst tidlig i prosessen, gjerne før sangen har festet seg helt hos musikerne. Da  blir sangen spillt på en annen måte, og subtilitetene og nyansene får ett annet fokus og en spesiell tilstedeværelse. 

Når musikere kan en sang for godt, tar de den ofte for gitt, og det går, enten litt i autopilot, eller så får sangen en annen agenda. Begge deler er egentlig kult dog og kan brukes.

En morsom ting med dette prosjektet er at jeg har friheten til å variere settingen for sangene så mye. Av og til går jeg for enkle live inspillinger med mikrofoner i alle retninger, og arrangementet kan være improvisert. Etterfølgt av en sang med nøye orkestrert arrangement som har tatt årevis å produsere. 

Selv om jeg alltid starter en sang med utgangspunkt som «oppfinner» (og derfor prøver å gjøre noe nytt, med alle aspekt av sangen), har jeg alltid funnet det spennende å få de forskjellige tilnærmingene til å fungere sømløst. Dette har alltid intressert meg. Få det grove til å gå i ett med det fine, det enkle til å gå over i det komplekse på en naturlig måte, og uten at det merkes. Det samme gjelder stilarter, tekst og tema for musikk, atmosfærer etc etc. 

Denne tankegangen bruker jeg på et 5 sekunders mellomspill på en sang, eller som nå: over et 5 års album prosjekt.  

 

I samme ånd kan jeg si at «River» helt fra starten av, var ment å ta over for «Needle Take Me Home»  Begge ble komponert som fullstendig individuelle sanger og jeg har tillatt sangene å leve i sine egne liv hele veien, men slutten på «Needle Take Me Home» var lagt opp for at «River» kunne ta over.

Og dette er første gangen dette har blitt gjort  «River» med sin svingende og spontane atmosfære, mot «Needle» sine "asymmetriske vs arkitekturiske" linjer. 

 

Det var viktig at «River» ikke skulle få en typisk «pop sound", så ironisk nok, har jeg brukt mye mer tid på å finne det rette opptaket med skeiv nok atmosfære enn det ville tatt å spille den inn på nytt 10 ganger.

 

Med meg på inspillingen: 

Bjørn Tore Kronen Taranger: Akustiske trommer

Needle Take Me Home

Needle Take Me Home

 

Dude, hvor er din brodd?

"Needle Take Me Home" ble skrevet sommeren 2006, arrangementet og produskjonen ble startet på i 2007 og fullført i 2009.
Jeg har fire versjoner av sangen, med alternative melodilinjer, tekst og intensitet. 
Noen av disse kan du høre i "Needle Take Me Home" pakken som vil bli utgitt senere.

Jeg ville at harmoni-strukturen og rytmene skulle symbolisere følelsen av å miste fotfeste, for så å bli hentet inn igjen av pulsen i sangen.
En vertigo følelse, litt som en hektisk uke på jobben, eller litt for mange glass vin (eller brus) eller sprøyter (anyone?). Jeg er ikke glad i sprøyter generelt. Tittelen er en referanse/ordspill til "død hvor er din brodd" tankegangen. 

Teksten omhandler mange ting for meg. Tre av disse tingene er: drømmer, forventninger og grenser (som man setter seg selv, men også andre setter for deg). Tre temaer som er lett å forstå men ikke alltid like synlige i praksis, (hverken i egne eller andres øyne). Dette fører til konflikter mellom hverandre, men ikke minst inne i mennesker. 

Etterhvert blir arrangementet mer surrealistisk og litt virkelighetsfjernt, halveis ekstase, halveis mareritt, forankret i en slags dansetakt som selv unnviker de rutinerte og etablerte "grensene" i sangen.  

Til slutt brytes dette ned til et mer rått "ur-utrykk" med primal skrik og renesanseaktige "kirkeklanger". 
Jeg innser nå at virkemidlene og tekst-forklaring til denne sangen vil bli en liten bok i seg selv: mer svevende enn sangen og teksten, så jeg skal være "smart" nok til å sette grensen her. 
---------

Medvirkende på inspillingen:
Bjørn Tore Kronen Taranger: akustiske trommer
----------
(Ok her går grensen). 

 

((...en ting som slår meg er at jeg har skrevet mesteparten av sangen ute i solen, til og med denne bloggen. Ikke værst! :))
Men nå  får det være grenser! Tre strek under svaret.


---------------------
-----------------------
----------------------



Konge på utsiden eller insiden? Det hjelper med litt påvirkning, og alternativene er mange.

Audun hadde "100% rent mel i posen", en gang på tidlig 2000 tallet (bokstavelig talt).

(Update: Og det har han fremdeles!)

In My Town

In My Town

Døden med omsorgstrang. 

 

In My Town ble skrevet i 2002.

Musikken er inspirert av nord-asiatisk folkemusikk (det vil si Russland og omegn), dette er musikk som jeg elsker! Det er ikke mange jeg kjenner som vedkjenner seg (til meg) å like denne musikken men jeg absolutt elsker den. Alt fra russisk ortodoks kirkemusikk, til gamle folkeviser fra Estland. Mange gode samtidskomponister er der også, (så her er det bare å gruglede seg til fremtidig musikk som skal slippes!) 

Jeg er veldig begeistret for asiatisk musikk generelt. 

Egentlig synest jeg all "ikke-vestlig" musikk er spennende, kanskje fordi vi blir tvangsforet på den vestlige varianten i så stor grad uansett (mye bra hos oss også for all del).

For meg har denne folkemusikken en krystallisert vakkerhet og stolthet. Det virker som den har blitt til under hardt trykk. Som snøkrystaller på den iskalde tundraen, over en klar stjernehimmel (for å komme med en alt for lang metafor ).

Hvor mye har den nådeløse og vakre naturen hatt å si for musikken og kulturen generelt?  Spørsmålet kollapser på sin egen dumhet, men det er ekstra tydelig i den Russiske (og nordiske) musikken.

 

"In My Town" ble skrevet som en kjærlighetssang, men etterhvert utover i sangen, forandrer den seg til en "kjærlighetserklæring" til alle som må lide. Enda lengre ut i sangen vrir temaet seg atter en gang: 

Nå er det døden selv som viser sin omsorg til de hardest rammede og kaller på dem. 

Tematikken er også inspirert av den samme kulturarven. På overflaten har man den uskyldige og naive fremtoningen men under er det mørke, dype og buldrende undertonene: De store kreftene mot det lille sårbare individet . 

Når det er sagt, liker jeg ikke å si for mye om tekster. Jeg har gjerne mange synsvinkler i tekstmateriale som forandrer seg under komposisjonsfasen (som kan ta mange år) Til slutt har teksten hatt flere betydninger og jeg har fått utløp for mange uttrykk gjennom den. Jeg jobber da med å la tekstmaterialet ikke bli for konkret eller knyttet opp mot en spesiell situasjon. Mer en erfaring eller følelse som jeg (og forhåpentligvis andre) kan relatere seg til. Derfor vil jeg ikke knyte mine tanker opp mot andres opplevelse av dem, med å beskrive dem for mye. 

Med meg på opptaket:

Geir Arne Ose: Trommer*

Bjørn Tore Kronen Tarranger: Trommer*

Trommemaskin: Trommer*

 

*Snakk om smør på flesk for et så minimalistisk rytmearrangement! Men alle bidro på sin egen fantastiske måte! **

(**Dessuten har smør på flesk også blitt en ganske vanlig tradisjon; til speilegg for eksempel. :o) 


Into My World

Into My World

 

Hvor skal jeg begynne!

Mye av gitararrangementet og konseptet til "Into My World" ble komponert i 1996 og var en slags krysning mellom latinske og barokke klanger og stiler (ikke spesielt bevisst, men det var musikk som jeg ble inspirert av den gangen) 

Denne versjonen ble spilt  inn i 2008 og produksjonen har lite med barokk å gjøre! Den har en mer funky og elektronisk stil, selv om det stort sett er en nylongitar og noen minimalistiske beats. 

Beatsene var laget så enkle og effektive som mulig, det samme gjelder synthbassen som klikker i vei som en basstromme. Men det er stort sett gitaren som driver sangen, med elektronikken som en fasade.  En slags latinsk ulv kledd i amerikanske fåreklær, importert fra Afrika.

Jeg  brukte en 700 kroners gitar på denne inspillingen, eller en "bedehusgitar"  (klassisk nylonstrengsgitar under 1000 lappen som fåes kjøpt på kristelige bokhandler etc).

Det kule med disse gitarene er at; på grunn av det store utvalget, er det lett å finne en som er ren i båndene og har fin klang (lettspilte gitarer er for pyser). 

Jeg har brukt disse gitarene mye i studio,  og istedenfor å skifte strenger er det bare å kjøpe ny gitar (det er ihvertfall det jeg liker å si).  

Det er for meg utrolig at jeg ikke har utgitt  mer akustisk gitar musikk, siden dette er noe jeg har drevet med på daglig basis siden jeg var bare guttungen.  

Det vil nok forandre seg nå.

 

Noen sanger er så spesielle at man må ha på seg astronautjakke for å traktere dem.

"In the studio": stillbilde fra en video som kommer senere.

The Song Of Woo

The Song Of Woo

Dette er en av de første sangene som jeg komponerte for mitt akustiske band Woo.

Navnet til bandet kom faktisk fra denne sangen.  Navnet i seg selv ble funnet opp av min gode venn og tidligere bandkollega Bård Kvalsund. 

Sangen ble laget på tampen av 1993 og var en "hit" på konserter i hjemtraktene i Ørsta/Volda.  Vi brukte å starte konserter med denne sangen og jeg husker godt en av de første gangene vi spillte den (i nabobygda Volda). Folk begynte å hyle, nesten litt Beatles aktig når vi begynte. (Ok, folk ble sittende og ingen besvimte) men det gjorde noe med en ung gutt fra Ørsta.  

Det var en av de første gangene jeg opplevde direkte respons fra første sekund på scenen. Musikkfortsettelsen ble en lett oppgave. 

Det var litt tidligere at jeg sverget til meg selv at jeg aldri skulle skrive en sang som jeg senere kom til å mislike. Jeg skulle kunne stå 100% for hver enkelt låt i all ettertid, eller så var den ikke bra nok.

Det var et idiotisk stort mål, jeg visste det.  Men jeg var aldri redd for å sikte høyt. Dessuten er holdningen så utroolig viktig i kunst at det nesten er hele poenget. 

Så etter snart 25 år med dette målet, går jeg god for all musikken jeg har komponert? Står jeg inne for den 100%?. Absolutt alt? 

Svaret er 100% Ja, og dette spørsmålet ble starten på dette prosjektet. 

 

Konsert i Volda i 1994/95

Med Bård Kvalsund, Stig Sandbakk, Geir Satre og Audun Havåg.

Unsung Zero

Unsung Zero

Opprinnelig var Unsung Zero en elektro-psykedelisk, sound-design-preget produskjon, hvor det eneste analoge instrumentet var en akustisk gitar kjørt igjennom 5 spektrale "filtere" og "generatorer".

Til og med vokalen fikk lignende behandling, men jeg likte energien på denne alternative inspillingen og bestemte meg for å bruke  den i stedet. 

Sangen ble komponert i 2005, i kjølevannet av "Evolver" turnéen vår i USA. 

Live besetningen min (på det tidspunktet) hadde en "spesiell forkjærlighet" for punk, hardcore og metal. Og det ble god kjemi både blant medmusikantene og publikum etterhvert som vi skeiet ut med hardere materiale. 

Unsung Zero var knall å spille live. Arrangementet er ganske streit,  intensiteten øker utover sangen, men vi brukte å gi full trøkk fra første tone, for så å bruke rå energi og fantasi til å heve energinivået utover sangen.

Den ble dog først spillt i Kina i 2007. Folk gikk helt av skaftet og ble tidvis voldelige! Alle begynte å skubbe hverandre frem og tilbake, publikum veltet over og til siden, mens de smilte og hadde det tilsynelatende helt topp!

På innspillingen med meg: 

Bjørn Tore Kronen Taranger (akustiske trommer)

Hardbarka karer på USA turne.Fra venstre: Per Helge Lande, Geir Satre, Audun Havåg og Bjørn Tore Kronen Taranger

Hardbarka karer på USA turne.

Fra venstre: Per Helge Lande, Geir Satre, Audun Havåg og Bjørn Tore Kronen Taranger

Wichita, Kansas

Wichita, Kansas

Bjørn Tore koser seg i Columbus, Ohio

Bjørn Tore koser seg i Columbus, Ohio

Night

Night

"Night" ble skrevet rundt 2003 sammen med sanger som blant annet "Steal The Day Back"

Opprinnelig hadde jeg mange sekvenser og deler som senere ble forandret eller tatt ut av arrangementet. 

Jeg laget 4 strykearrangementer for den og en haug med trommesekvenser. 

Jeg tok til og med opp sangen med ekte stryk, og etter flere måneder (ok, år) med justeringer bestemte jeg meg for å "tone det ned" til fordel for et betydelig mindre arrangement gjort på et relativt lite strykebibliotek. Jeg synest stemningen ble bedre på den måten (noe som er sjelden). 

 

Arrangementet har en spesiell oppbygging: versene er bygd rundt en kromatisk nedgang. Som en utfordring til dette, modulerer versene samtidig oppover med en halvtone per runde, litt enkelt forklart.  (Åjoda, dette er spennende!) 

Dette gjør at sangen dekker hele spekteret av toner i et strykeensemble og mere til (kontrabassen må stemmes ganske møøhrkt) Sangen funker godt til intonasjons og skala øvelser, spesielt for strykeinstrumenter(noe jeg smertelig måtte erfare). Den er også god til å lage et fryktelig "stryke-spetakkel" mot slutten. 

 

Den har også en økende intensitet fra første til siste takt, uten at den akslererer i tempo, Noe som ble prøvd og eksperimentert med på forskjellige måter.

(Kanskje jeg bare skulle skrudd opp kasett hastigheten utover sangen, istedenfor å slite meg igjennom alle de hærsens strykerstemmene.)

 

Night er en av mange sanger som vi har hatt mye glede av i "kollektivet" i mange år men aldri spillt på konserter. Den har tilhørt ett av musikkprosjektene mine som ikke har blitt offentligjort før nå. 

 

Verdens gladeste cellist? (neppe..)

Verdens gladeste cellist? (neppe..)

My Name Is Life

My Name Is Life

«My Name Is Life» er en av mange sanger som ble laget i Tarzana, Los Angeles i 2008. 

Jeg hadde satt meg (igjen) et hårete mål: å komponere og jobbe frem en ny sang hver dag i 3 måneder!

Sammen med Audun (Havåg, min musikkpartner i 20 år) jobbet jeg på arrangementet med akustisk bass og gitar. Jeg husker vi begynte med et strykearrangement. Etterhvert utviklet  sangen seg til å alternere mellom akustisk og hard rock, frekvent mellom hvert stopp (eller hver sangstrofe).

Å få stoppene til å fungere var en utfording i seg selv.

 

Til slutt endte jeg opp med å bruke rytmeseksjonen fra en av våre øvinger (i studio) som basis for utgivelsen, sammen med Bjørn Tore Taranger og Audun Havåg. 

Jeg tar opp alle øvinger og improvisasjoner i studio og bruker dem flittig i produksjoner, både med mine egne og andres prosjekter. (Riktignok ikke andres øvinger på mine egne sanger eller omvendt! ;) Jeg er mer opptatt av stemninger og groove enn klinisk lyd. 

På  «My Name Is Life» valgte jeg å la litt av den "organiske band impro lyden" avslutte sangen.

 

Alt dette ble dog ikke gjort på en dag i Tarzana!

For eksempel, husker jeg at vokalen ble sunget inn på julaften og resten av miksingen på bursdagen min (ikke med overlegg).

 

Sangen var ment for albumutgivelsen «The Creature With One Trillion Eyes» 

Albumet ble opprinnelig døpt «Tarzania Album»: en intern spøk rundt feilstavingen som vi gjorde første dagen vi bodde i Los Angeles. 

 

Teksten handler om livsperspektiv: hvordan man velger å se på ting kan ha en selvopfyllende effekt.

«Where the mind goes the man follows» sa noen en gang på engelsk (jeg tror faktisk det var en kvinne).

Tarzana: ranchen til forfatter Edgar Rice Burroughs

Tarzana: ranchen til forfatter Edgar Rice Burroughs

On The Wave Of Hope And Doubts

On The Wave Of Hope And Doubts

Jippi!

 

Jeg hadde kjøpt meg ny gitar. (En «special edition Martin D45 Koa»(for alle gitargrisene der ute))

 

Med fare for å virke både eksentrisk og «intelligent» (som jeg er ;) kan jeg fortelle at jeg ikke er så opptatt av typer gitarer, men mer om de inspirerer meg på en annen måte enn mine andre gitarer. De kan godt være tungspillte og upassende til generelt bruk (nå virker jeg bare eksentrisk og dum kanskje (spesielt for gitargriser)) Men etter å ha prøvd mange gitarer av samme modell fant jeg denne skatten. 

Og ut av den kom mange sanger, blant annet «On The Wave Of Hope And Doubts» 

 

Vi var fremdeles i LA. Stuen vår målte 4 meter under taket, og sammen med gitaren ble det riktig så stemningsfullt, mang en kveld.

 

Ved å analysere sangen, tolket jeg det dit hen at den formidlet en følelse av spenning: tvilende på nedgangen og håpende på oppgangen. Litt som å vente på noen som kanskje kommer eller ikke.. Eller å se undrende fremover mot noe med usikkert utfall, kanskje med sommerfugler i magen?

Gitaren har aldri gitt meg svaret, men den har gitt meg nye gåter, med sin finttalende stemme. 

 

Det er det som er så fint med gitarer.

Come This Way

Come This Way

"Come This Way" ble skrevet en kreativ vår i 2004 og er en av «kjøkken-innspillingene» mine. 

Mange trives med å synge i dusjen, men ikke alle er klar over at kjøkkenet kan være godt egnet til mer enn matlaging. 

Kjøkkenet har ofte mange harde og reflektive flater, noe som kan funke bra når man trenger atmosfærisk lyd fra mindre musikk-instrumenter som akustisk gitar.

Kjøkken er også praktiske med stor arbeidsbenk, hvor man kan arbeide stående.I motsetning til de rommene jeg normalt bruker (til opptak i studio) hvor rommene bygges fra grunnen av med god akustikk som formål.

Litt av paradokset med lydisolering er at lyden ikke slipper ut av rommet. Dette gjør at man må bruke enda mer tid (og penger) på å lyd-dempe rommet på innsiden for å "temme" all lyd som ikke slipper ut, for så å sitte igjen med et rom som "kanskje" er like godt som en typisk stue til opptak.  Deretter henger man opp paneler som gjør rommet livlig igjen slik at rommet ikke blir helt "dødt". (Veldig enkelt forklart) 

Men trenger man et «diplomatisk» rom for å ta opp forskjellig musikk og instrumenter er ett (eller flere) inspillingsrom den sikreste løsningen. 

 

Jeg avslører kanskje nå at jeg ikke er den mest spennende kokken, men jeg liker å si at jeg er kreativ på kjøkkenet! 

 

Personell:

Meg og kaffimaskinen

 

 

Dette er ikke kjøkkenet mitt.

Her er et bilde av "hallen" vår som vi bruker til laang klang.

Her er et bilde av "hallen" vår som vi bruker til laang klang.

...som om pauker ikke har nok klang.

...som om pauker ikke har nok klang.

TV Song

TV Song

Dette er en sang med laang bakgrunn.

TV Song ble komponert i 1993. Den var en fast del av repertoaret til bandet mitt Woo i 1994-95.  Det vil si store deler av sangen, som da gikk under navnet "The Other Side".

"The Other Side" var et samarbeid med Bård Kvalsund og Stig Sandbakk. Alle kom med sine idéer, min del av komposisjonen finnes her i TV Song. 

Under research for  albumet "Evolver"  i 2002  kom jeg over de gamle opptakene mine av TV Song og bestemte meg for å inkludere den på platen.

Mange versjoner ble spillt inn, (som vil bli utgitt i TV Song-pakken senere).  

Dette var en tid der jeg jobbet med flere "prosjekter". 9 faktisk (inkludert Woo)  

Det niende var det som kom til å få mest betydning fremover.

"Ninth Project" eller bare "Ninth" som det etterhvert ble kalt.

Som alle prosjekt startet det med en, meg selv, og det skulle være et soloprosjekt, men slik gikk det altså ikke.  

Etterhvert  som sangene ble spillt inn, gikk jeg til storpodusent Yngve Sætre for å jobbe videre på platen. Han var utrolig flink og grei som alltid. Og inspillingene gikk absolutt bra. Jeg var storfornøyd. 

Men med et annet prosjekt som jeg hadde startet på (som var et band)  hadde vi fått kontakt med en annen stor mikser fra statene Andrew Scheps, jeg var og er stor fan av Andrew Scheps sitt arbeide.  

Med dette bandet hadde jeg et par tiltenkte sanger, "Steal The Day Back" og "Last Lullaby" blant annet , men vi trengte mer materiale for å sende over dammen. Jeg sendte likesågodt over hele solo albumet med mitt "ninth project" og foreslo til gjengen at vi kalte oss ninth (uten at jeg tror de helt visste at det var slik det gikk for seg). 

Andrew Scheps ble så imponert at han etterhvert tok flyet over og sov på sofaen min en stund. Her delte vi playlister, spillte konsert og spiste gode middager.

Vi ga så ut et mini-album som ble kalt "Evolver EP" som inneholdt sanger fra begge prosjektene. 

Orginal besetningen var 

Stein Hevrøy, Hans-Petter Lie-Nielsen og etterhvert Geir Arne Ose. En knall gjeng! og gode venner den dag i dag.

Medvirkende på inspillingen: 

Geir Arne Ose og Bjørn Tore Kronen Taranger : Akustiske trommer

 

Mer musikk fra Ninth og de andre 7 prosjektene (eller var det mormor og de 8 ungene?) vil bli presentert her i løpet av de neste fem årene 

 

  

 

 

Ninth mannskapet under "Evolver EP" release konserten

Fra venstre: Hans Petter Lie-Nielsen, Audun Havåg, Geir Arne Ose, Geir Satre, Per-Helge Lande, Andrew Scheps og Stein Hevrøy

Musikk deling til middag, kaffi og kvelds.

Fra venstre: Hans Petter Lie-Nielsen, Geir Satre og Andrew Scheps (og en flott sofa).

March Of The Moors

March Of The Moors

 

"March Of The Moors” representerte sammen med en haug andre låter; starten på en ny retning for meg. 

Jeg hadde utforsket akustisk musikk med bandet Woo en god stund, men begynte å kjede meg. Jeg ville lage “grenseløs" musikk. Dette resulterte i at jeg sluttet i mitt akustiske orkester i 1996 og satset for fullt på mine storslåtte og uforskammede tanker om å lage "nymotens klassisk musikk for vanlige folk". 

Jeg gikk så langt at jeg tok et friår fra skole og sto opp "grytidlig" om morgenen, reiste til øvingslokalet, kjørt av min far, og jobbet og jobbet. Jeg skulle få dette til.

Jeg fikk med meg et ungt klassisk piano-talent: Rune Bjørneset. Han hadde vunnet kulturmønstringen og var glad i klassisk musikk, samt konseptuell og filosofisk tenkning ..også rundt musikk. Vi hadde mang en sær kveld med diskusjon, iscenesetting og tilrettelegging for optimal kunstnerisk "effekt" under øvingene. 

Ideologien var at der var ingen grenser. Alt kunne gjøres. 

Musikken strekte seg fra enkle drone-landskap til virtuose verk for piano og klassisk gitar. Jeg husker noen av verkene var så sære at jeg måtte bruke noe av tiden på å finne opp nye teknikker for å spille dem.

Med "March Of The Moors" derimot, husker jeg at vi diskuterte "scenene" eller "plottet" mer enn at vi øvde på den. Så den ble komponert etter en slags historie. Mye av musikken var tiltenkt bestillingsverk, filmmusikk og installasjons-musikk. Med andre ord ikke rock'n roll.

Instrumenteringen ble vanskelig å realisere i konsertform, men etterhvert startet jeg på nytt et band med denne tankegangen i bunn. Jeg tok med meg to av mine gamle venner fra "Woo" og kjørte på under samme navn. 

Tidligere, under innspillingen av "March Of The Moors" fikk jeg med meg Geir Arne Ose i studio for å legge ned trommer. Jeg ble så imponert av trommingen hans at jeg bestemte meg der og da for at han skulle spille trommer i mitt nye band om han likte det eller ei. 

Selv om konsertene våre ble sett på som både energiske og progressive i formen, hadde vi morsomt nok ikke noe spesiell forkjærlighet til hverken progressiv, eller hard rock, ikke engang rock. Men tankegangen var den samme. Unge, progressive (og festglade) gutter som blandet alt vi kom over som den høyeste selvfølge (..innenfor musikk altså:))

Mitt "rock ideal" har alltid vært: fandenivoldsk skamløs ambisiøsitet. 

Det var musikken som skulle sjokkere og utfordre. Ikke tekstene eller livsstilen; musikken var livsstilen. 

Så for meg er ekte progressivitet ingen sjanger, men en livsstil og et livssyn. 

 

Innspillingen er hentet fra min siste romjulskonsert i Ørsta, hittil. 

Nærmere sagt med bandet Woo på Ørsta Kulturhus, 2001.

Romjulskonsertene var alltid et høydepunkt! 

Liveopptaket er gjort av fantastiske Erik Valderhaug ved Lydkjeller'n AS 

Noen få elementer har blitt lagt til opptaket i ettertid for å bevare deler av den originale instrumenteringen. 

Og jammen ble ikke dette blogg innlegget like langt som sangen!

Fra julekonsert i Ørsta 2001, hvor denne inspillingen ble tatt opp

Foto: Turid Rogne

Andre sett (etter klesskift :))

Foto: Ole Johnny Kvalsund

You Are Holding Me Back

You Are Holding Me Back

"You Are Holding Me Back" ble skrevet en varm sommerdag, nærmere sagt Juli i herrens år 2000 på Sunnmøre.

Jeg var på “ferie” fra Bergen hos mine foreldre og hadde en måned med kreative utskeielser der. Mange sanger ble født den sommeren. 

Instrumental-hooken ble laget etter intens improvisasjon med en looper. (En effekt som tar opp det man spiller og looper det slik at man kan spille opp på det igjen (tenk Bernhoft, i disse tider)) Jeg lagde timer med materiale bare på looperen den gangen.

Ideen var opprinnelig et slags rolig og melodisk kanon tema, som jeg bygde videre på. Nærmere sagt “funket” opp. Jeg er en ihuga fan av Motown, gammel funk og Rn’b. Jeg husker at jeg brukte flere år på å studere clavinet tankegangen og tonen for å bruke den på gitar.  Og på “You Are Holding Me Back” prøvde jeg å gå for den 60-70 talls clavinet sounden.

Låten ble spillt frekvent i konsert sammenheng med bandet Woo på beynnelsen av 00 tallet. Og jeg brukte da en Gibson dobbelhalset gitar for å spille elementer fra loop seansen. 

Jeg var så begeistret for den dobbelhalsede gitaren at jeg endte opp å bruke den på mesteparten av repertoaret og øvingene den tiden. Gitaren var tung å drakse på og spille med. Vi øvde 5 timer, 5 dager i uken og hverken skulderen eller ryggen min likte gitaren noe særlig. Jeg husker noen konserter hvor jeg var sengeliggende frem til konsertstart på grunn av mitt lidenskapelige forhold (til det to eggede monsteret) og det var absolutt verdt det. 

Sangen ble spillt inn i 2000 og var ment for utgivelse kort tid etter med bandet "Woo". Besetningen forandret seg plutselig og jeg forstatte min vante gang under navnet “Ninth Project” Utgivelsen ble aldri et faktum, men musikken viser en fin tråd mellom de to orkestrene som den strekte seg over. 

Medvirkende:

Geir Arne Ose: Trommer

 
Begeistret for dobbelhalset gitar, under en konsert på Vaskeriet i Kristiansand (2002)Kilde: NRK

Begeistret for dobbelhalset gitar, under en konsert på Vaskeriet i Kristiansand (2002)

Kilde: NRK

Flyer

3 Comments

Flyer

Hei!

Velkommen til min første blog!!

 

Jeg vil prøve å legge ut litt informasjon rundt sangene og mitt musikalske liv her.

Først litt om sangene: de som blir utgitt her, er sanger som har betydd mye for meg som person eller som kunstner (eller som hva som helst egentlig).

Jeg skal prøve så godt jeg kan å få frem hva som gjør dem viktige for meg. 

Om du har noen spørsmål eller ønsker, er det bare å kontakte meg.

 

Jeg vil begynne med en sang som har vært med meg en god stund nå: Flyer.

 

“Flyer" ble komponert våren 1995. Da var jeg 16 år.

Jeg spillte  i et akkustisk band kalt “Woo” med besetningen: Bård Kvalsund: gitar/mandolin, sang,  Stig Sandbakk: sang, gitar og rytmeegg (samtidig),  Audun Havåg: bassgitar og basstromme, sang (samtidig), Og meg selv: gitarer/mandolin, sang (tamburin og hihat på beina)

(Ja, vi manglet trommeslager ;-)

 

Jeg husker vi var “store på det", (spesielt meg sikkert) og tok gjerne med 9 akustiske gitarer (lånt forøvrig) for å spille 5 sanger på et eller annet ungdomsforetak i bygda (Ørsta)

Etterhvert ble vi populære i Volda også! Og vi fikk spille på de lokale pubene og diverse styremøter. Dette var stas synest jeg. Og slik tjente jeg penger nok til å kjøpe min egen mandolin. (Eller rettere sagt en mandriola til 500 kr fra krigens dager).

 

Min første blogg og jeg har allerede skeiet laangt ut på sidelinjen, og ikke nok med det:  sangen ble sjelden spillt med denne besetningen!  Derimot ble det en av standardlåtene for “Woo” noen år senere (med trommis). 

 

“Flyer" ble spillt inn for første gang rundt 1997 hos Audiofarm studio i Ørsta (Åmdalen).  Jeg ville ha den på en litt annen måte og spillte den inn igjen i 2001 med bestningen: Geir Arne Ose: trommer og Audun Havåg: bass 

Vi spillte den inn “live” i “studioet” vårt på ett “take” og så la jeg på vokalen etterpå.  

 

Sangen blir snart 20 år gammel, men hvis man trekker fra søvn, mat og annet moro så blir den ikke så gammel alikevel. Det er slik jeg velger å se på det ihvertfall. 

Fra spøk til følerier så er det en sang som på mange måter viser en tråd igjennom deler av det jeg har komponert og jobbet med fram til nå. 

 

(Ps. jeg lover å ikke skrive så lange blogger i fremtiden ;))

Geir Satre

3 Comments