"March Of The Moors” representerte sammen med en haug andre låter; starten på en ny retning for meg.

Jeg hadde utforsket akustisk musikk med bandet Woo en god stund, men begynte å kjede meg. Jeg ville lage “grenseløs" musikk. Dette resulterte i at jeg sluttet i mitt akustiske orkester i 1996 og satset for fullt på mine storslåtte og uforskammede tanker om å lage "nymotens klassisk musikk for vanlige folk".

Jeg gikk så langt at jeg tok et friår fra skole og sto opp "grytidlig" om morgenen, reiste til øvingslokalet, kjørt av min far, og jobbet og jobbet. Jeg skulle få dette til.

Jeg fikk med meg et ungt klassisk piano-talent: Rune Bjørneset. Han hadde vunnet kulturmønstringen og var glad i klassisk musikk, samt konseptuell og filosofisk tenkning ..også rundt musikk. Vi hadde mang en sær kveld med diskusjon, iscenesetting og tilrettelegging for optimal kunstnerisk "effekt" under øvingene.

Ideologien var at der var ingen grenser. Alt kunne gjøres.

Musikken strekte seg fra enkle drone-landskap til virtuose verk for piano og klassisk gitar. Jeg husker noen av verkene var så sære at jeg måtte bruke noe av tiden på å finne opp nye teknikker for å spille dem.

Med "March Of The Moors" derimot, husker jeg at vi diskuterte "scenene" eller "plottet" mer enn at vi øvde på den. Så den ble komponert etter en slags historie. Mye av musikken var tiltenkt bestillingsverk, filmmusikk og installasjons-musikk. Med andre ord ikke rock'n roll.

Instrumenteringen ble vanskelig å realisere i konsertform, men etterhvert startet jeg på nytt et band med denne tankegangen i bunn. Jeg tok med meg to av mine gamle venner fra "Woo" og kjørte på under samme navn.

Tidligere, under innspillingen av "March Of The Moors" fikk jeg med meg Geir Arne Ose i studio for å legge ned trommer. Jeg ble så imponert av trommingen hans at jeg bestemte meg der og da for at han skulle spille trommer i mitt nye band om han likte det eller ei.

Selv om konsertene våre ble sett på som både energiske og progressive i formen, hadde vi morsomt nok ikke noe spesiell forkjærlighet til hverken progressiv, eller hard rock, ikke engang rock. Men tankegangen var den samme. Unge, progressive (og festglade) gutter som blandet alt vi kom over som den høyeste selvfølge (..innenfor musikk altså:))

Mitt "rock ideal" har alltid vært: fandenivoldsk skamløs ambisiøsitet.

Det var musikken som skulle sjokkere og utfordre. Ikke tekstene eller livsstilen; musikken var livsstilen.

Så for meg er ekte progressivitet ingen sjanger, men en livsstil og et livssyn.

Innspillingen er hentet fra min siste romjulskonsert i Ørsta, hittil.

Nærmere sagt med bandet Woo på Ørsta Kulturhus, 2001.

Romjulskonsertene var alltid et høydepunkt!

Liveopptaket er gjort av fantastiske Erik Valderhaug ved Lydkjeller'n AS

Noen få elementer har blitt lagt til opptaket i ettertid for å bevare deler av den originale instrumenteringen.

Og jammen ble ikke dette blogg innlegget like langt som sangen!

Lytt

kjøp