Wait It Out ble skrevet til min nærmeste familie, som forsåvidt flere sanger i dette prosjektet har blitt.
Hvor kjærlighet, gleden av å være sammen, se det positive i andre, samt støtte hverandre var noen av stikkordene for å skrive sangen.
Låten ble skrevet rundt 2004-5, i en tid jeg flørtet med å lage en slags hybrid mellom tradisjonelle musikk former (inkl. klassisk/samtids musikk) og punk (blant annet).
Primale, eller, grunn utrykk (som man finner i alle kulturer) har alltid truffet meg, samme hvor det kommer fra, om det er skrik og skrål fra stemmer, instrumenter eller andre ting. Så lenge det utrykker noe ekte, som det ofte gjør (om det er intensjonen eller ei).
Det er utrolig mye å hente der ute i verden om man liker kontrastfylt musikk, uansett sjanger. Og jeg elsker kontraster og dynamikk, det er vel umulig å snakke seg vekk fra nå etter 5 år med musikk.
Uansett, jeg har skrevet nok om dette på bloggen min før, så skal ikke kjede dere mer med det.
Låten ble fremført hyppig på turneer rundt om. Vi ga til og med ut en EP for Kina markedet på October Party Records, med 5 sanger, som het Whiteside EP, og backet den med 2 turneer i Kina..
Visuel kunst av Anatoliy Akue
Trommer: Bjørn Tore Kronen Taranger
Crux ble komponert når jeg var ganske ung.
Denne innspillingen er også fra da jeg var i tenårene.
Den ble flittig spilt med bandet mitt «Woo», egentlig igjennom hele eksistensen til bandet, men aldri fremført for andre enn nære venner.
Visuell kunst av Albarrán & Cabrera
Denne sangen finnes det fire studioinnspillinger av, gjort over tre tiår.
Den første innspillingen gjorde jeg selv, på et åttespors kassett studio (etter å ha jobbet frem instrumental arrangementet på papir og en 4 spors opptaker. Trommene jobbet jeg faktisk frem på en PC)
Litt senere reiste vi til Ålesund sammen med Erik Valderhaug for å ta den opp igjen. (Denne gangen på digital ADAT tape, som var det nye svære den gangen).
Noen år senere ble den innspilt atter en gang i Duper Studio, i regi av NRK med Yngve Sætre bak spakene (denne gangen på data (Pro Tools)).
Dette var en av låtene NRK betalte for som jeg fikk beskjed om etterpå, «var i hardeste laget».
Denne utgivelsen er basert på et live opptak. Alle sanger er forsåvidt basert på live opptak, både de jeg produserer for andre artister og meg selv.
Mange av disse live opptakene er selvfølgelig gjort i studio, uten publikum. Man arbeider frem et godt live opptak som fungerer som en slags innspillings skisse der hovedformålet er at alt «klaffer». Dvs. tempo, groove, dynamikk, energi, atmosfære, etc. Så kan man starte de ekte opptakene, og som regel ta helt vekk skisseopptaket man har jobbet over til slutt.
På “Rising Sun” ble alt tatt opp på en tagning, til og med vokalen (jeg bruker som regel å ta ihvertfall tre, bare for sikkerhets skyld). Men jeg ønsket at sounden skulle være så rå, realistisk og utilgivelig som mulig.
Sangen ble i sin tid komponert i samarbeid med Stig Lundblad-Sandbakk.
Visuell kunst av Jetter Green
“You Don’t Need Me” ble skrevet i 2009, sammen med en gjeng låter (som felles hadde arbeidstittelen «Tarzana nr 2»).
Jeg hadde egentlig tenkt å gi ut to versjoner av denne sangen. Men den andre (som var den opprinnelige) forsvant rett og slett!
Det er vanskelig å beskrive hvordan den hørtes ut, annet enn at den var lystigere, og inneholdt 4 celloer, pauker og mye perkusjon.
Tematikken handler om den kjente følelsen av å ikke bli verdsatt.
Sangen startet egentlig som et kjærlighetsdrama, men jeg endte raskt opp med å utvide tematikken til andre aspekter vi mennesker opplever, som ensomhet, å ikke høre hjemme, ikke bli sett; (hjemme, på jobb eller andre plasser).
Kanskje ikke særlig lystig tematikk!, men siden vi alle kjenner på disse følelsene, synest jeg det var konstruktivt å formidle det at ingen er alene med slike tanker og opplevelser.
Foto: Boaz Aharonovitch
Med dette innlegget, er det akkurat 5 år siden jeg skrev første blogginnlegg. Det betyr at jeg nå har utgitt: musikk, bilde og tekst, hver eneste fredag i fem år uten et eneste avbrudd. Som lovet!
«Moment» ble skrevet når jeg var rundt 19-20 år, for å oppmuntre meg selv. Det var en sang som spant rundt i hodet mitt i noen måneder, før jeg bestemte meg for spille den på instrument og lage et opptak av den. Det finnes også en andre sats til sangen, men den vil ikke bli presentert her.
Låten var ment å være siste sang ut, på albumet Evolver som aldri ble utgitt. Det var rett før dog, og Evolver EP, som er en kortversjon av albumet ble utgitt.
Alt dette minner meg på at jeg ikke har skrevet noe om den aller første sangen som ble presentert her i dette prosjektet, den ble utgitt 22 Desember 2014. Sangen heter «A day of Winter»,
Jeg husker at det var en vinterkveld i desember, og jeg skulle på øving med bandet mitt Woo. Men først måtte jeg innom postkontoret for å hente en pakke som jeg hadde ventet lenge på: et nytt mobilt opptaksstudio.
Jeg husker at det snødde tett den kvelden! Så mye at når jeg satt meg i bilen på vei til øvingslokalet i Ørsta (som jeg ble kjørt til av min far), ble det annonsert på radioen at et snøskred hadde gått over veien. Uten mulighet for å øve den kvelden eller komme meg noen plass, åpnet jeg esken med det nye studioet, plugget inn den elektriske 12-strengers gitaren jeg hadde pakket for øving, og improviserte inn en en situasjonsrapport som ble kalt «A Day of Winter».
Gitaren på opptaket ble etterfulgt av stueorgelet (som egentlig var et konsertorgel, og en elefant i stuen til mine foreldre).
Jeg har alltid blitt inspirert av naturen fra hjemtraktene mine på Sunnmøre! Livet er så mye flatere uten de fjellene og fjordene rundt meg. Sesongene er mye kraftigere og forførende ved kysten på Sunnmøre. Lyset og været er til å ta og føle på.
En av mine drømmer for fremtiden er å utsette meg mer for denne inspirasjonskilden, som har følgt meg, bevisst og underbevisst siden jeg ble født.
Jeg husker at når jeg skrev denne sangen, var jeg blant annet inspirert av en arbeidskollega jeg hadde på den tiden, som kom fra Bosnia. En utrolig hyggelig og sympatisk fyr! Til tross for at jeg tidvis maste hull i hodet på han om Bosniske gloser, krigshistorier, og musikk/kultur fra hjemlandet hans.
Sangen ble opprinnelig kalt “krigen fortsetter” på Bosnisk, men etterhvert ble tittelen forkortet til bare: “det fortsetter”.
Tankesettet ble etterhevert mer universelt og omfattet andre ting enn krig (som jeg tross alt ikke hadde noen bakgrunn for å skrive om).
Derimot, liker jeg å se på tekst/musikk igjennom flere linser, så helheten kan funke i flere settinger. Slik at låten kan skaleres ned til små hverdagslige ting og helt opp (i dette tilfellet) til store ideologier og konsekvenser, som i værste fall kan føre til krig.
Temaet i sangen er et slags mikrostudium i hvordan hjernen fortsetter å gå, uansett.
NRK betalte i sin tid for første innspilling av låten under regi av P3, dette var i begynnelsen av det som senere skulle bli til P3 Urørt. Vi fikk spille inn et par sanger i et profesjonelt studio, og jeg valgte den gang å bruke Yngve Sætre i Duper studio. Ikke bare var han en kjent produsent, men han kom også fra Ørsta. Og som Sunnmøringer flest (og utflyttet Ørsting), var det naturlig å gå til en sambygding, når man skulle få ting gjort.
Denne utgivelsen skiller seg ganske ut i forhold til den versjonen som ble spillt inn hos Yngve dog (sammen med bandet mitt Woo).
Men den er også nærmere slik jeg opprinnelig skrev sangen, spesielt vokalen.
I et samarbeid er det viktig å oppfordre alle til å bidra i sine roller, slik at hver enkelt kan føle eierskap, og bli motivert til å jobbe videre. Derfor er versjonen vi spilte med “Woo” så drastisk annerledes at den fikk et annet navn: «The Dead Unborn».
Denne utgivelsen derimot, er basert på et liveopptak, og Bosniske gloser har kommet til rette.
Med meg på inspillingen:
Geir Arne Ose: Trommer
Photo: Boaz Aharonovitch
Utgivelsen er en nedkortet versjon av sangen.
Husker at jeg skrev strykearrangementet stående på øvingslokalet. Studioutstyret var alt for stort til å drasse rundt på, og siden vi tok opp mye i øvingslokalet, ble maskinen plassert opp på bass forsterkeren.
Flere arrangement ble skrevet slik, blant annet “Search forever!” og deler av “Night”.
Strykearrangementet, gitar og piano på utgivelsen er de originale opptakene som ble gjort den gang (når jeg var ca 22 år). Ingenting har blitt forandret. Det samme kan sies om studio utstyret, det er fremdeles for stort til å drasse rundt på (men må flyttes på ukentlig likevel).
Studioutstyr drassing, rundt tiden “My” ble komponert.
Ternion ble komponert når jeg var 16-17 år. Arrangementet ble skrevet ned på gule post-it lapper og i små notatbøker (som vanlig), og senere satt sammen på skikkelig måte når jeg hadde tid og ark.
Deler av arrangementet ble prøvd ut på et fire-spors kassett studio. Arrangementet var alt for stort til at man kunne høre hele verket uten å gå i studio. Men da måtte alt være klart og innøvd, med effekter og alt.
Og i studio gikk vi! Nærmere sagt Lydkjellern studio, med geniale Erik Valderhaug bak spakene. Dette var i 1997/98, en tid jeg hadde med meg Bjørnar Brautaset, Stig Sandbakk og Audun Havåg i bandet (Woo). Jeg husker det ble seine kvelder, og lite mat (jeg er fremdeles alt for entusiastisk til å spise) og rett på skolen morgenen etter. Jeg husker blant annet at jeg tilbrakte hele bursdagen min i studioet uten å spise noe som helst. Dette skulle vise seg å bli standarden for bursdagsfeiring for min del, helt frem til i år.
Siden vi var et band, og jeg var den som sto for det meste av komponeringen (helt ned til trommene, om nødvendig). Var det alltid viktig å gi alle muligheten til å være med på skapelsesprosessen. Så ting ble som regel presentert slik at alle kunne komme med sine idéer, og føle eierskap i musikken. Ofte holdt jeg tilbake vokal linjer og tromme grooves slik at andre kunne få bidra. Og slik skal det være i et band!
Men i dette prosjektet, har jeg gått tilbake til mine orginale tanker om sangene, det er viktig for meg å utrykke dem slik jeg tenkte dem. Spesielt siden de blir utgitt på mitt eget navn.
Men jeg vil likevel takke alle dem som har vært med på å sangene opp igjennom årene, musikere, managere, produsenter og kunstnere.
Jeg glemmer dere aldri!!
Med meg på innspillingen:
Geir Arne Ose: Trommer
The Crusade Effect kommer delvis fra min klassisk musikk bakgrunn.
Mye av instrumental-arrangementet ble orkestrert som en strykekvartett, bare vrengt og fremført på gitar.
Gitar-riffet er satt sammen av 4 polyfoniske linjer, og høres ganske annerledes ut stemme for stemme, de danner først melodilinjen når de er spilt sammen.
Sangen har blitt fremført live med bandene Ninth og Desert Son.
I en tid jeg var fascinert av å vrenge og punke opp (litt mørke) klassisk inspirerte temaer.
Jeg komponerte seks forskjellige refreng til Go.
Sangen har blitt fremført i mange sammenhenger og versjoner.
Blant annet var den en del av en live medley (sammen med låtene Eventide, Wrap The Morning og In my Town mm.) Sangen ble spilt med bandet mitt Woo på 90- tallet, og i ny drakt med Ninth utover 2000 tallet.
Intro-rytmen på denne versjonen (som ble produsert i 2001) var ment å spilles av et ekte Bergensk buekorps! Korpset skulle filtreres og vrenges utover i sangen. Jeg tok opp en haug med skarptrommer i pre-produksjonen før jeg forandret mening og spilte det på gitar i stedet.
Mange innspillinger har blitt gjort av låten. Den mest kjente versjonen er kanskje utgivelsen med Stein Hevrøy fra Ninth: Evolver EP (som ble utgitt i et begrenset opplag) i 2004.
Så med denne utgivelsen ønsket jeg å vise en litt annen side av sangen. Ikke bare har den et annet refreng, men også ekte akustiske trommer og perkusjon (som har blitt vrengt og tuklet med elektronisk etterpå), tidligere versjoner hadde programmerte rytmer.
Veldig mye programmert materiale har senere blitt skiftet ut med ekte instrumenter, (og igjen, forvrengt og reprogrammert).
Etter mange år med data og samplere synest jeg det blir fort kjedelig og litt begrensende å jobbe med ferdigkokte lyder.
Med å lage egne lyder blir det mer nyansert og mindre typisk; et bedre utgangspunkt for å ta lyden alle mulige veier.
Det blir interessant å se om gamle analoge trommemaskiner, klassiske synther og prefabrikerte lyder holder tidens tann om 20 år i like stor grad som i dag, da jeg har en bang anelse om at det blir ganske så flaut å ha brukt for mye av disse etter en tid.
Foto: Boaz Aharonovitch
Etter flere innspillinger av «Butterfly for a Night», ønsket jeg å lage en nedstrippa versjon av den.
Sangen ble jobbet på sammen med låter som «Behind Bars», «Escaping Ixtlan» og «Part of your Compilation».
I dette prosjektet har jeg naturligvis hatt mange mini prosjekter, eller del-mål som jeg har jobbet med for å kunne nå målet: 5 år med ustoppelig musikk.
Ovenfornevnte sanger var også med i en samling på 12 låter som hadde arbeids tittelen «Project impossible» (sammen med enda flere sanger som «A Million Ways”, “Des Guise In The Skies”, “Exciter” og “Keep Your Arms Open”.
Nå er det ikke slik at disse låtene endte opp med å være mer umulige å ferdigstille i retrospekt, men det var et kritisk tidspunkt i prosjektet hvor jeg var avhengig av å få til en høy prosentandel av produksjonene jeg jobbet med, for å ikke slippe opp for tid og sanger (i forhold til deadline hver 14 dag).
Siden det var viktig at hver sang hadde sitt unike utrykk og formål som enkeltstående sang, ble grupper med låter testet i mange versjoner og over mange år før de ble sluppet. I en slik gruppe med sanger, kunne noen låter ha blitt jobbet på i 10 år mens andre ble ferdig-komponert på under en uke. Og arrangementene til låtene kunne variere fra veldig komplekse til super minimalistiske.
Samtidig gjorde dette det forfriskende og inspirerende å jobbe med musikken, da utrykkene og produksjonen aldri var lik.
Og det var en stor del av poenget.
Siden jeg har komponert musikk så lenge jeg kan huske, blir det fort kjedelig å gjøre det samme om og om igjen. Spesielt kjedelig er det å gjøre det «alle andre gjør», så produksjoner og sanger som minner om det andre gjør (altså, det mange vil kalle mainstream) blir naturlig forkastet. Eller med andre ord, vurdert som en klisjé.
“Butterfly For A Night” vil nok for en rocker bli vurdert som en klisjé i seg selv (som de fleste ballader). For meg dog, ville det bli en klisjé å arrangere sangen for orkestrert (da den stammer fra min livslange kjærlighet for klassisk musikk). Den måtte være mer nedbrutt og realistisk.
Ett av grepene for å gjøre dette var å spille den inn «live» med kun vokal, akustisk gitar og kontrabass.
Altså en arbeidsdemo, som trumfet ut større produksjoner av samme sang.
Om sangen hadde tilhørt en annen gruppe med låter i prosjektet, er det mulig den hadde fått en annen behandling, men jeg liker å tro at den ikke hadde det.
Visuell kunst av Nicholas Archer
Produksjonen og mesteparten av innspillingen til denne utgivelsen ble gjort når jeg var ganske ung (nærmere sagt i 1997). Jeg hadde da gått over fra kassett-studio til digitalt opptaksutstyr (som var ganske revolusjonerende den gangen), opptaket ble så flyttet over til nye digitale media flere ganger på 90-tallet, etterhvert som jeg oppgraderte utstyret.
Når jeg skulle jobbe videre med sangen for utgivelse i dette prosjektet, valgte jeg å smelte den sammen med et live opptak av sangen (hvor jeg hadde tilgang til alle instrumentene) for å få energien og tempo forandringene fra live opptaket.
Dette er en tidkrevende jobb, men som etterhvert har blitt normalen på en del av sangene i prosjektet.
Sangen har blitt fremført mye live (med bandene mine Woo og Ninth), spesielt når vi skulle spille flere sett med musikk.
Jeg husker spesielt godt en gang vi spilte hele natten igjennom på en pub scene i Little Rock. Når vi var ferdige kl. 6 om morgenen, hoppet vi rett i bassenget på hotellet, uten å ta av klærne (trolig til stor frustrasjon for hotell-ledelsen, da de måtte tømme bassenget morgenen etter).
Det ble alltid god stemning når vi kjørte «The Ordeal» på konserter.
Også blant suksessfulle managere og bransjefolk som vi har vært i kontakt med.
Dialogen har stort sett gått slik: «denne blir en knall radio-single!, men du må korte den ned til 3 minutter først!».
Jeg har motstått fristelsen til nå.
Jeg komponerte «When These Days Are Over» i 1994-95. Dette var en tid jeg spilte i akustisk band, men ønsket å legge grunnlaget for et elektrisk ensemble.
Tekst og melodi (på denne versjonen) ble laget av Stig Lundblad-Sandbakk (ca ett år senere) i startfasen til vårt nye elektriske band.
På nyåret i 1997 tok vi med oss denne og to andre låter til Lydkjellern studio i Ålesund. Hvor vi var så heldige å få jobbe med vår venn, lydguru og inspirator Erik Valderhaug.
Det var alltid spennende å høre en sang (med alle sine parti og intrikate deler) for første gang igjennom høyttalerne i et studio.
Arrangement som inntil da hadde levd i hodet, og kun eksistert i skrivet form på partitur og notater, ble til virkelighet.
Utgivelsen her, er basert på et konsert opptak (med nettopp Erik Valderhaug bak spakene) hvor resten av arrangementet er trofast lagt på, slik det ble komponert i sin tid.
Trommer: Geir Arne Ose
Visuell kunst: Boaz Aharonovitch
Riffet på «Last Lullaby» ble født i en lang impro/jam session med bandet mitt.
Lydbølgene fra jammen, ble så fanget på en minidisk, og satt sammen med hundrevis av andre minidisker; på en hylle (som også hadde hundrevis av kassetter). Alle med live opptak.
Merkelig nok husker jeg ganske godt hva som er på disse opptakene, men aldri hvor de ligger, (altså på hvilken disk eller kassett). Det er ikke akkurat lett å gi disse abstrakte lydene huskbare navn.
Sangen ble så videre komponert og tatt opp i studio for utgivelse med mitt solo prosjekt.
Litt som i bloggen om «Steal The Day Back» så ble denne sangen senere brukt i bandet mitt Ninth, selv om jeg hadde produsert den for mitt solo prosjekt.
Sangen ble fremført land og strand, og i forskjellige land, før den nå har kommet hjem, og blitt en del av dette 5 år lange monumentet av galskap.
Denne sangen ble skrevet i LA rett etter jeg hadde kjøpt meg en ny gitar (Martin D45).
Når jeg skrev teksten lekte jeg med å snu på forskjellige utsagn som gir mening (for meg), til å bli det motsatte.
Jeg synest dette var ganske fascinerende, mer en jeg hadde trodd faktisk.
Det ble innlysende at der var en direkte sammenheng mellom de konstruktive og meningsfylte «prinsippene» man «tror på», og bekymringer og ting som gjør en usikker.
Med andre ord: det som gjør meg glad henger sammen med det som gjør meg trist, ganske bokstavelig.
«Juncture» er hovedsakelig et lekende gitar stykke som ble tatt opp på sparket (sammen med en haug andre låter). Selve sangen var riktignok komponert på et tidligere tidspunkt.
Den er usminket og uprodusert. Opptak som dette blir gjort uten «studio hatten på», og handler mer om spilling i øyeblikket (enn feks. tanker om utgivelse). Tapen bare ruller, mens låter på låter blir fremført.
Klangen på vokalen er fra rommet som låta ble tatt opp i, og sier kanskje noe om hvor høy en stemme egentlig er i forhold til en akustisk gitar.
På akustiske opptak er det er ofte instrumentene som må skrues opp i miksen, det er ikke tilfelle i rock produksjoner.
«Steal The Day Back» ble skrevet til soloprosjektet mitt, mens jeg holdt på å ferdigstille mitt første solo album, som skulle hete «Evolver»
(Det har jeg skrevet om før, så skal ikke gjøre det igjen:)
Den ble skrevet sammen med sanger som «Night», «Come» og «Alinear».
Etterhvert som jeg startet mitt nye band (Ninth) ble det aktuelt å spille inn sanger til vår første EP og senere album.
«Steal The Day Back» og andre sanger fra albumet jeg hadde spilt inn, ble derfor brukt (til Ninth), men det ble lagt på ny vokal med vokalisten som skulle fronte bandet (først Stein Hevrøy, og senere Per-Helge Lande).
Sangen ble tatt opp tre ganger med tre forskjellige vokalister før den kom ut.
Låta ble valgt ut som innslag på Midem festivalen (i Cannes) under «Norsk innovativ populærmusikk».
Samt ble vi invitert til å spille på diverse festivaler og konserter med den. Blant annet «Norwegian Wood festivalen» (som vi måtte trekke oss fra pga. en USA turné).
Men tilbudet om å spille sangen i Grieghallen, under et arrangement med fokus på mental helse, var kanskje den mest givende forespørselen.
“Mirror Release Me” ble komponert rundt et slags clavinett type riff, et instrument jeg var meget begeistret for i tenårene.
Den gangen, jaktet jeg ned alt jeg kunne komme over av gammel funk, jeg studerte disse clavinet arrangementene og slet og strevde i årevis med å få dem til på gitar.
Senere ble det en del av måten jeg spiller på.
Selve sangen ble laget over noen måneder på bussen og på vei til og fra studioet.
Så arrangementet og teksten var klar når jeg startet innspillingen.
Visuell kunst av James Roper
«Fire» er et av mange gitarstykker jeg har underholdt meg selv med, siden tenårene.
Mange versjoner og improer har blitt gjort på den, opp igjennom årene.
Denne versjonen ble tatt opp live i stuen min (etter noen pils en fin sommerkveld).
Etter det tok jeg frem celloen og improviserte inn tre spor på toppen av gitaren, og det var det.
Høres enkelt ut, men sangstrukturen, tekst og melodi, var selvfølgelig jobbet igjennom over mange år.
“Fire” er en sang som kanskje er utfordrende for noen, men jeg er veldig glad i låten og atmosfæren den bringer.
Attityden er ganske fandenivoldsk, noe som jeg synest er en positiv ting!