Jippi!
Jeg hadde kjøpt meg ny gitar. (En «special edition Martin D45 Koa»(for alle gitargrisene der ute))
Med fare for å virke både eksentrisk og «intelligent» (som jeg er ;) kan jeg fortelle at jeg ikke er så opptatt av typer gitarer, men mer om de inspirerer meg på en annen måte enn mine andre gitarer. De kan godt være tungspillte og upassende til generelt bruk (nå virker jeg bare eksentrisk og dum kanskje (spesielt for gitargriser)) Men etter å ha prøvd mange gitarer av samme modell fant jeg denne skatten.
Og ut av den kom mange sanger, blant annet «On The Wave Of Hope And Doubts»
Vi var fremdeles i LA. Stuen vår målte 4 meter under taket, og sammen med gitaren ble det riktig så stemningsfullt, mang en kveld.
Ved å analysere sangen, tolket jeg det dit hen at den formidlet en følelse av spenning: tvilende på nedgangen og håpende på oppgangen. Litt som å vente på noen som kanskje kommer eller ikke.. Eller å se undrende fremover mot noe med usikkert utfall, kanskje med sommerfugler i magen?
Gitaren har aldri gitt meg svaret, men den har gitt meg nye gåter, med sin finttalende stemme.
Det er det som er så fint med gitarer.