Viewing entries tagged
Geir Sætre

River

River

River ble skrevet i 2006/2007 

Mange innspillinger har blitt gjort av den, men dette opptaket kommer fra en tidlig «pre produksjons» inpilling sammen med Bjørn Tore Taranger på et lite opptaksrom. Dette gjør at sang og gitarer høres godt på trommesporene og omvendt (når man hører på dem isolert i ett studio).

Jeg liker det karakteristiske utrykket som oppstår når mennesker spiller sammen, helst tidlig i prosessen, gjerne før sangen har festet seg helt hos musikerne. Da  blir sangen spillt på en annen måte, og subtilitetene og nyansene får ett annet fokus og en spesiell tilstedeværelse. 

Når musikere kan en sang for godt, tar de den ofte for gitt, og det går, enten litt i autopilot, eller så får sangen en annen agenda. Begge deler er egentlig kult dog og kan brukes.

En morsom ting med dette prosjektet er at jeg har friheten til å variere settingen for sangene så mye. Av og til går jeg for enkle live inspillinger med mikrofoner i alle retninger, og arrangementet kan være improvisert. Etterfølgt av en sang med nøye orkestrert arrangement som har tatt årevis å produsere. 

Selv om jeg alltid starter en sang med utgangspunkt som «oppfinner» (og derfor prøver å gjøre noe nytt, med alle aspekt av sangen), har jeg alltid funnet det spennende å få de forskjellige tilnærmingene til å fungere sømløst. Dette har alltid intressert meg. Få det grove til å gå i ett med det fine, det enkle til å gå over i det komplekse på en naturlig måte, og uten at det merkes. Det samme gjelder stilarter, tekst og tema for musikk, atmosfærer etc etc. 

Denne tankegangen bruker jeg på et 5 sekunders mellomspill på en sang, eller som nå: over et 5 års album prosjekt.  

 

I samme ånd kan jeg si at «River» helt fra starten av, var ment å ta over for «Needle Take Me Home»  Begge ble komponert som fullstendig individuelle sanger og jeg har tillatt sangene å leve i sine egne liv hele veien, men slutten på «Needle Take Me Home» var lagt opp for at «River» kunne ta over.

Og dette er første gangen dette har blitt gjort  «River» med sin svingende og spontane atmosfære, mot «Needle» sine "asymmetriske vs arkitekturiske" linjer. 

 

Det var viktig at «River» ikke skulle få en typisk «pop sound", så ironisk nok, har jeg brukt mye mer tid på å finne det rette opptaket med skeiv nok atmosfære enn det ville tatt å spille den inn på nytt 10 ganger.

 

Med meg på inspillingen: 

Bjørn Tore Kronen Taranger: Akustiske trommer

Needle Take Me Home

Needle Take Me Home

 

Dude, hvor er din brodd?

"Needle Take Me Home" ble skrevet sommeren 2006, arrangementet og produskjonen ble startet på i 2007 og fullført i 2009.
Jeg har fire versjoner av sangen, med alternative melodilinjer, tekst og intensitet. 
Noen av disse kan du høre i "Needle Take Me Home" pakken som vil bli utgitt senere.

Jeg ville at harmoni-strukturen og rytmene skulle symbolisere følelsen av å miste fotfeste, for så å bli hentet inn igjen av pulsen i sangen.
En vertigo følelse, litt som en hektisk uke på jobben, eller litt for mange glass vin (eller brus) eller sprøyter (anyone?). Jeg er ikke glad i sprøyter generelt. Tittelen er en referanse/ordspill til "død hvor er din brodd" tankegangen. 

Teksten omhandler mange ting for meg. Tre av disse tingene er: drømmer, forventninger og grenser (som man setter seg selv, men også andre setter for deg). Tre temaer som er lett å forstå men ikke alltid like synlige i praksis, (hverken i egne eller andres øyne). Dette fører til konflikter mellom hverandre, men ikke minst inne i mennesker. 

Etterhvert blir arrangementet mer surrealistisk og litt virkelighetsfjernt, halveis ekstase, halveis mareritt, forankret i en slags dansetakt som selv unnviker de rutinerte og etablerte "grensene" i sangen.  

Til slutt brytes dette ned til et mer rått "ur-utrykk" med primal skrik og renesanseaktige "kirkeklanger". 
Jeg innser nå at virkemidlene og tekst-forklaring til denne sangen vil bli en liten bok i seg selv: mer svevende enn sangen og teksten, så jeg skal være "smart" nok til å sette grensen her. 
---------

Medvirkende på inspillingen:
Bjørn Tore Kronen Taranger: akustiske trommer
----------
(Ok her går grensen). 

 

((...en ting som slår meg er at jeg har skrevet mesteparten av sangen ute i solen, til og med denne bloggen. Ikke værst! :))
Men nå  får det være grenser! Tre strek under svaret.


---------------------
-----------------------
----------------------



Konge på utsiden eller insiden? Det hjelper med litt påvirkning, og alternativene er mange.

Audun hadde "100% rent mel i posen", en gang på tidlig 2000 tallet (bokstavelig talt).

(Update: Og det har han fremdeles!)

In My Town

In My Town

Døden med omsorgstrang. 

 

In My Town ble skrevet i 2002.

Musikken er inspirert av nord-asiatisk folkemusikk (det vil si Russland og omegn), dette er musikk som jeg elsker! Det er ikke mange jeg kjenner som vedkjenner seg (til meg) å like denne musikken men jeg absolutt elsker den. Alt fra russisk ortodoks kirkemusikk, til gamle folkeviser fra Estland. Mange gode samtidskomponister er der også, (så her er det bare å gruglede seg til fremtidig musikk som skal slippes!) 

Jeg er veldig begeistret for asiatisk musikk generelt. 

Egentlig synest jeg all "ikke-vestlig" musikk er spennende, kanskje fordi vi blir tvangsforet på den vestlige varianten i så stor grad uansett (mye bra hos oss også for all del).

For meg har denne folkemusikken en krystallisert vakkerhet og stolthet. Det virker som den har blitt til under hardt trykk. Som snøkrystaller på den iskalde tundraen, over en klar stjernehimmel (for å komme med en alt for lang metafor ).

Hvor mye har den nådeløse og vakre naturen hatt å si for musikken og kulturen generelt?  Spørsmålet kollapser på sin egen dumhet, men det er ekstra tydelig i den Russiske (og nordiske) musikken.

 

"In My Town" ble skrevet som en kjærlighetssang, men etterhvert utover i sangen, forandrer den seg til en "kjærlighetserklæring" til alle som må lide. Enda lengre ut i sangen vrir temaet seg atter en gang: 

Nå er det døden selv som viser sin omsorg til de hardest rammede og kaller på dem. 

Tematikken er også inspirert av den samme kulturarven. På overflaten har man den uskyldige og naive fremtoningen men under er det mørke, dype og buldrende undertonene: De store kreftene mot det lille sårbare individet . 

Når det er sagt, liker jeg ikke å si for mye om tekster. Jeg har gjerne mange synsvinkler i tekstmateriale som forandrer seg under komposisjonsfasen (som kan ta mange år) Til slutt har teksten hatt flere betydninger og jeg har fått utløp for mange uttrykk gjennom den. Jeg jobber da med å la tekstmaterialet ikke bli for konkret eller knyttet opp mot en spesiell situasjon. Mer en erfaring eller følelse som jeg (og forhåpentligvis andre) kan relatere seg til. Derfor vil jeg ikke knyte mine tanker opp mot andres opplevelse av dem, med å beskrive dem for mye. 

Med meg på opptaket:

Geir Arne Ose: Trommer*

Bjørn Tore Kronen Tarranger: Trommer*

Trommemaskin: Trommer*

 

*Snakk om smør på flesk for et så minimalistisk rytmearrangement! Men alle bidro på sin egen fantastiske måte! **

(**Dessuten har smør på flesk også blitt en ganske vanlig tradisjon; til speilegg for eksempel. :o) 


The Song Of Woo

The Song Of Woo

Dette er en av de første sangene som jeg komponerte for mitt akustiske band Woo.

Navnet til bandet kom faktisk fra denne sangen.  Navnet i seg selv ble funnet opp av min gode venn og tidligere bandkollega Bård Kvalsund. 

Sangen ble laget på tampen av 1993 og var en "hit" på konserter i hjemtraktene i Ørsta/Volda.  Vi brukte å starte konserter med denne sangen og jeg husker godt en av de første gangene vi spillte den (i nabobygda Volda). Folk begynte å hyle, nesten litt Beatles aktig når vi begynte. (Ok, folk ble sittende og ingen besvimte) men det gjorde noe med en ung gutt fra Ørsta.  

Det var en av de første gangene jeg opplevde direkte respons fra første sekund på scenen. Musikkfortsettelsen ble en lett oppgave. 

Det var litt tidligere at jeg sverget til meg selv at jeg aldri skulle skrive en sang som jeg senere kom til å mislike. Jeg skulle kunne stå 100% for hver enkelt låt i all ettertid, eller så var den ikke bra nok.

Det var et idiotisk stort mål, jeg visste det.  Men jeg var aldri redd for å sikte høyt. Dessuten er holdningen så utroolig viktig i kunst at det nesten er hele poenget. 

Så etter snart 25 år med dette målet, går jeg god for all musikken jeg har komponert? Står jeg inne for den 100%?. Absolutt alt? 

Svaret er 100% Ja, og dette spørsmålet ble starten på dette prosjektet. 

 

Konsert i Volda i 1994/95

Med Bård Kvalsund, Stig Sandbakk, Geir Satre og Audun Havåg.

My Name Is Life

My Name Is Life

«My Name Is Life» er en av mange sanger som ble laget i Tarzana, Los Angeles i 2008. 

Jeg hadde satt meg (igjen) et hårete mål: å komponere og jobbe frem en ny sang hver dag i 3 måneder!

Sammen med Audun (Havåg, min musikkpartner i 20 år) jobbet jeg på arrangementet med akustisk bass og gitar. Jeg husker vi begynte med et strykearrangement. Etterhvert utviklet  sangen seg til å alternere mellom akustisk og hard rock, frekvent mellom hvert stopp (eller hver sangstrofe).

Å få stoppene til å fungere var en utfording i seg selv.

 

Til slutt endte jeg opp med å bruke rytmeseksjonen fra en av våre øvinger (i studio) som basis for utgivelsen, sammen med Bjørn Tore Taranger og Audun Havåg. 

Jeg tar opp alle øvinger og improvisasjoner i studio og bruker dem flittig i produksjoner, både med mine egne og andres prosjekter. (Riktignok ikke andres øvinger på mine egne sanger eller omvendt! ;) Jeg er mer opptatt av stemninger og groove enn klinisk lyd. 

På  «My Name Is Life» valgte jeg å la litt av den "organiske band impro lyden" avslutte sangen.

 

Alt dette ble dog ikke gjort på en dag i Tarzana!

For eksempel, husker jeg at vokalen ble sunget inn på julaften og resten av miksingen på bursdagen min (ikke med overlegg).

 

Sangen var ment for albumutgivelsen «The Creature With One Trillion Eyes» 

Albumet ble opprinnelig døpt «Tarzania Album»: en intern spøk rundt feilstavingen som vi gjorde første dagen vi bodde i Los Angeles. 

 

Teksten handler om livsperspektiv: hvordan man velger å se på ting kan ha en selvopfyllende effekt.

«Where the mind goes the man follows» sa noen en gang på engelsk (jeg tror faktisk det var en kvinne).

Tarzana: ranchen til forfatter Edgar Rice Burroughs

Tarzana: ranchen til forfatter Edgar Rice Burroughs

On The Wave Of Hope And Doubts

On The Wave Of Hope And Doubts

Jippi!

 

Jeg hadde kjøpt meg ny gitar. (En «special edition Martin D45 Koa»(for alle gitargrisene der ute))

 

Med fare for å virke både eksentrisk og «intelligent» (som jeg er ;) kan jeg fortelle at jeg ikke er så opptatt av typer gitarer, men mer om de inspirerer meg på en annen måte enn mine andre gitarer. De kan godt være tungspillte og upassende til generelt bruk (nå virker jeg bare eksentrisk og dum kanskje (spesielt for gitargriser)) Men etter å ha prøvd mange gitarer av samme modell fant jeg denne skatten. 

Og ut av den kom mange sanger, blant annet «On The Wave Of Hope And Doubts» 

 

Vi var fremdeles i LA. Stuen vår målte 4 meter under taket, og sammen med gitaren ble det riktig så stemningsfullt, mang en kveld.

 

Ved å analysere sangen, tolket jeg det dit hen at den formidlet en følelse av spenning: tvilende på nedgangen og håpende på oppgangen. Litt som å vente på noen som kanskje kommer eller ikke.. Eller å se undrende fremover mot noe med usikkert utfall, kanskje med sommerfugler i magen?

Gitaren har aldri gitt meg svaret, men den har gitt meg nye gåter, med sin finttalende stemme. 

 

Det er det som er så fint med gitarer.