March Of The Moors

"March Of The Moors” representerte sammen med en haug andre låter; starten på en ny retning for meg. 

Jeg hadde utforsket akustisk musikk med bandet Woo en god stund, men begynte å kjede meg. Jeg ville lage “grenseløs" musikk. Dette resulterte i at jeg sluttet i mitt akustiske orkester i 1996 og satset for fullt på mine storslåtte og uforskammede tanker om å lage "nymotens klassisk musikk for vanlige folk". 

Jeg gikk så langt at jeg tok et friår fra skole og sto opp "grytidlig" om morgenen, reiste til øvingslokalet, kjørt av min far, og jobbet og jobbet. Jeg skulle få dette til.

Jeg fikk med meg et ungt klassisk piano-talent: Rune Bjørneset. Han hadde vunnet kulturmønstringen og var glad i klassisk musikk, samt konseptuell og filosofisk tenkning ..også rundt musikk. Vi hadde mang en sær kveld med diskusjon, iscenesetting og tilrettelegging for optimal kunstnerisk "effekt" under øvingene. 

Ideologien var at der var ingen grenser. Alt kunne gjøres. 

Musikken strekte seg fra enkle drone-landskap til virtuose verk for piano og klassisk gitar. Jeg husker noen av verkene var så sære at jeg måtte bruke noe av tiden på å finne opp nye teknikker for å spille dem.

Med "March Of The Moors" derimot, husker jeg at vi diskuterte "scenene" eller "plottet" mer enn at vi øvde på den. Så den ble komponert etter en slags historie. Mye av musikken var tiltenkt bestillingsverk, filmmusikk og installasjons-musikk. Med andre ord ikke rock'n roll.

Instrumenteringen ble vanskelig å realisere i konsertform, men etterhvert startet jeg på nytt et band med denne tankegangen i bunn. Jeg tok med meg to av mine gamle venner fra "Woo" og kjørte på under samme navn. 

Tidligere, under innspillingen av "March Of The Moors" fikk jeg med meg Geir Arne Ose i studio for å legge ned trommer. Jeg ble så imponert av trommingen hans at jeg bestemte meg der og da for at han skulle spille trommer i mitt nye band om han likte det eller ei. 

Selv om konsertene våre ble sett på som både energiske og progressive i formen, hadde vi morsomt nok ikke noe spesiell forkjærlighet til hverken progressiv, eller hard rock, ikke engang rock. Men tankegangen var den samme. Unge, progressive (og festglade) gutter som blandet alt vi kom over som den høyeste selvfølge (..innenfor musikk altså:))

Mitt "rock ideal" har alltid vært: fandenivoldsk skamløs ambisiøsitet. 

Det var musikken som skulle sjokkere og utfordre. Ikke tekstene eller livsstilen; musikken var livsstilen. 

Så for meg er ekte progressivitet ingen sjanger, men en livsstil og et livssyn. 

Innspillingen er hentet fra min siste romjulskonsert i Ørsta, hittil. 

Nærmere sagt med bandet Woo på Ørsta Kulturhus, 2001.

Romjulskonsertene var alltid et høydepunkt! 

Liveopptaket er gjort av fantastiske Erik Valderhaug ved Lydkjeller'n AS 

Noen få elementer har blitt lagt til opptaket i ettertid for å bevare deler av den originale instrumenteringen. 

Og jammen ble ikke dette blogg innlegget like langt som sangen!

View fullsize

Fra julekonsert i Ørsta 2001, hvor denne inspillingen ble tatt opp

Foto: Turid Rogne

View fullsize

Andre sett (etter klesskift :))

Foto: Ole Johnny Kvalsund

You Are Holding Me Back

"You Are Holding Me Back" ble skrevet en varm sommerdag, nærmere sagt Juli i herrens år 2000 på Sunnmøre.

Jeg var på “ferie” fra Bergen hos mine foreldre og hadde en måned med kreative utskeielser der. Mange sanger ble født den sommeren. 

Instrumental-hooken ble laget etter intens improvisasjon med en looper. (En effekt som tar opp det man spiller og looper det slik at man kan spille opp på det igjen (tenk Bernhoft, i disse tider)) Jeg lagde timer med materiale bare på looperen den gangen.

Ideen var opprinnelig et slags rolig og melodisk kanon tema, som jeg bygde videre på. Nærmere sagt “funket” opp. Jeg er en ihuga fan av Motown, gammel funk og Rn’b. Jeg husker at jeg brukte flere år på å studere clavinet tankegangen og tonen for å bruke den på gitar.  Og på “You Are Holding Me Back” prøvde jeg å gå for den 60-70 talls clavinet sounden.

Låten ble spillt frekvent i konsert sammenheng med bandet Woo på beynnelsen av 00 tallet. Og jeg brukte da en Gibson dobbelhalset gitar for å spille elementer fra loop seansen. 

Jeg var så begeistret for den dobbelhalsede gitaren at jeg endte opp å bruke den på mesteparten av repertoaret og øvingene den tiden. Gitaren var tung å drakse på og spille med. Vi øvde 5 timer, 5 dager i uken og hverken skulderen eller ryggen min likte gitaren noe særlig. Jeg husker noen konserter hvor jeg var sengeliggende frem til konsertstart på grunn av mitt lidenskapelige forhold (til det to eggede monsteret) og det var absolutt verdt det. 

Sangen ble spillt inn i 2000 og var ment for utgivelse kort tid etter med bandet "Woo". Besetningen forandret seg plutselig og jeg forstatte min vante gang under navnet “Ninth Project” Utgivelsen ble aldri et faktum, men musikken viser en fin tråd mellom de to orkestrene som den strekte seg over. 

Medvirkende:

Geir Arne Ose: Trommer

Begeistret for dobbelhalset gitar, under en konsert på Vaskeriet i Kristiansand (2002)

Kilde: NRK

Flyer

Hei!

Velkommen til min første blog!!

Jeg vil prøve å legge ut litt informasjon rundt sangene og mitt musikalske liv her.

Først litt om sangene: de som blir utgitt her, er sanger som har betydd mye for meg som person eller som kunstner (eller som hva som helst egentlig).

Jeg skal prøve så godt jeg kan å få frem hva som gjør dem viktige for meg. 

Om du har noen spørsmål eller ønsker, er det bare å kontakte meg.

Jeg vil begynne med en sang som har vært med meg en god stund nå: Flyer.

“Flyer" ble komponert våren 1995. Da var jeg 16 år.

Jeg spillte  i et akkustisk band kalt “Woo” med besetningen: Bård Kvalsund: gitar/mandolin, sang,  Stig Sandbakk: sang, gitar og rytmeegg (samtidig),  Audun Havåg: bassgitar og basstromme, sang (samtidig), Og meg selv: gitarer/mandolin, sang (tamburin og hihat på beina)

(Ja, vi manglet trommeslager ;-)

Jeg husker vi var “store på det", (spesielt meg sikkert) og tok gjerne med 9 akustiske gitarer (lånt forøvrig) for å spille 5 sanger på et eller annet ungdomsforetak i bygda (Ørsta)

Etterhvert ble vi populære i Volda også! Og vi fikk spille på de lokale pubene og diverse styremøter. Dette var stas synest jeg. Og slik tjente jeg penger nok til å kjøpe min egen mandolin. (Eller rettere sagt en mandriola til 500 kr fra krigens dager).

Min første blogg og jeg har allerede skeiet laangt ut på sidelinjen, og ikke nok med det:  sangen ble sjelden spillt med denne besetningen!  Derimot ble det en av standardlåtene for “Woo” noen år senere (med trommis). 

“Flyer" ble spillt inn for første gang rundt 1997 hos Audiofarm studio i Ørsta (Åmdalen).  Jeg ville ha den på en litt annen måte og spillte den inn igjen i 2001 med bestningen: Geir Arne Ose: trommer og Audun Havåg: bass 

Vi spillte den inn “live” i “studioet” vårt på ett “take” og så la jeg på vokalen etterpå.  

Sangen blir snart 20 år gammel, men hvis man trekker fra søvn, mat og annet moro så blir den ikke så gammel alikevel. Det er slik jeg velger å se på det ihvertfall. 

Fra spøk til følerier så er det en sang som på mange måter viser en tråd igjennom deler av det jeg har komponert og jobbet med fram til nå. 

(Ps. jeg lover å ikke skrive så lange blogger i fremtiden ;))