Kill The Evil

Kill The Evil ble opprinnelig født på en looper pedal. Trommene ble etterpå programmert på en datamaskin. 
Sangen var; en av mange som ble klargjort for utgivelse med prosjektet mitt Ninth (som da var et soloprosjekt). 
Albumet ble aldri utgitt, men en versjon av Kill The Evil kom likevel ut på Ninth: Evolver Ep, som skulle være en smakebit på albumet. 

Sangene til albumet, ble tatt opp i mitt eget «studio», men ble videre jobbet på sammen med Yngve Sætre i Duper Studio.

Denne versjonen er en tidligere og lengre versjon av sangen (og produksjonen), enn den som kom ut på "Evolver EP", men fremdeles samme opptak. Jeg har tatt inn noen av Yngves produksjons-idéer også. Men fokuset var å presentere sangen i et nytt lys.

Med meg i studio
Geir Arne Ose: Trommer
Yngve L Sætre: Synthbass og produksjon

Satan's Brother Miles

Sangen ble laget for bandet mitt Woo, i sin tid. Men kun fremført en gang, så vidt jeg husker, og det på en sporadisk jam kveld. Derimot ble den ofte "dradd" i øvingslokalet, (sangen altså). Vi hadde et enormt repertoar, og øvde relativt lite på sanger som faktisk ble fremført.

Produksjonen er delvis inspirert av klassiske tegnefilmer og de audiovisuelle virkemidlene i dem, (de visuelle virkemidlene har jeg kanskje ødelagt med forrige utsagn). 

Geir Arne Ose kom flyvende for å spille på denne sangen (blant annet) uten å vite hva han skulle spille på. 

Selve innspillingen av sangen tok ca 15 minutter, med gitarer og alt. Ingenting ble tenkt på to ganger. Jeg derimot, hadde forberedt meg godt på forhånd i studio, slik at alt var klart for opptak av 20 sanger. 

Som basis for akkurat dette opptaket, brukte jeg et gammelt minidisc opptak, slik at trommer og gitarer kunne spilles relativt direkte opp på dem. Dette, mest som et sikkerhetsnett for Geir Arne, i tilfelle han ikke husket "groovet" i sangen (det gjorde han). Resten av produksjonen ble gjort på en kveld. Noe som aldri skjer egentlig.

Jeg bruker sykt mye tid på sangene. Akkurat nå holder jeg på med tre produksjoner, som jeg har forkastet og startet på nytt med, over 5 ganger siden 2014. Så flere måneder med arbeid, som blir forkastet, er mer normalen.

Flere bilder ble vurdert for utgivelsen. Siden sangen hadde cartoon elementer, og på tross av at jeg nylig hadde brukt et av Susanna K. Törners fantastiske illustrasjoner, måtte jeg slå til med henne igjen, da jeg syntes bildet passet perfekt til sang og tittel. 

Audun burde spillt bass på denne sangen, men var ikke tilgjengelig under opptakene.

For Once

Denne sangen var fast inventar med bandet mitt Woo fra start til slutt, men den ble sjelden fremført.
Sangen var "pønka" og "hardcore" på en annen måte enn bandet Woo var kjent for (konsertene våre hadde dessuten mer en nok energisk musikk som det var). 
Men den var for meg, en av låtene som definerte bandets visjon, den satt holdningen og standarden for noe av det vi ville formidle. 

Hovedtema på sangen ble laget nesten som en spøk, i en tid jeg ikke spilte i band.

Jeg har alltid likt å blande spøk med kreativitet når jeg jobber med andre musikere. Jeg merker at dette hjelper mange til å slå seg løs, da de blir mindre kritiske til seg selv. Personlig har jeg ingen problem med å ta fyr kreativt i grav alvor, men elsker derimot å tulle! Det hjelper jo så ekstremt på humøret!, som igjen hjelper på kreativiteten. 

Og enorme mengder tøys har det blitt opp igjennom årene. 
Jeg har så mye idiotisk på opptak at jeg kunnet startet et alternativ prosjekt med galskap. 

Oprinnelig var sangen ment å være litt "lettere" i fremtoningen, altså ikke så hard, vrengt og rask. Jeg laget også en flamenco (akustisk) versjon av sangen, som ble vurdert for utgivelse, men siden dette er en biografisk lydbok på fem år;  måtte det bli denne versjonen, som var slik den typisk ble fremført. 

En ting som jeg har erfart som mikser og produsent opp igjennom årene, er at det er lett å forvandle en sang fra å være energisk til å bli agressiv, med få veldig enkle grep. Det sier litt om ansvaret til mikseren.

Men for denne låten, ville jeg ha litt agressivitet,  eller litt i overkant fremoverlent holdning.

Produksjonen er basert på et øvingsopptak fra bandet Woo, det vil si, nye trommer og gitarer har blitt lagt oppå minidisk opptaket. 

Visuell kunst er laget av utrolige Torje Sæbø. Hans bidrag til prosjektet er enormt, og jeg har mye fantastisk kunst fra Torje, som jeg kan knapt vente med å vise dere. 
Torje har utstilling på Lindesnes Havhotell denne helgen (25-27/03/16) jeg anbefaler alle som er i nærheten å stikke innom!

Med på innspillingen
Geir Arne Ose: Akustiske trommer

Backworlds

"Backworlds" ble komponert i 2000 og spillt inn i 2001. 

Den er basert på live loop improvisasjoner med en "looper effekt" 

(Det betyr at man tar opp det man spiller, og legger flere lag med improvisert musikk oppå det man tar opp uten å stoppe å spille, kjempegøy! med andre ord.)

Innspillingen har ingen loop effekter dog. Den ble tatt opp direkte i musikk programmet ProTools med en akustisk gitar og en haug med effekter. 

Den gangen var musikkutstyr store bokser med knapper og masse ledninger, i motsetning til i dag (hvor man kan gjøre mye av jobben på en datamaskin).

Den "gamle" måten å gjøre det på har sine fordeler: man var avhengig av å ha en visjon med opptaket på forhånd, noe som er en bra ting. Det var mer en "performance art" en mer musikalsk prosess. 

Sangen har en nordisk fremtoning, jeg spilte den inn en sen kveld etter forberedelser til konsert med bandet Woo.

Trommene ble lagt på i ettertid. 

På grunn av måten sangen er strukturert, mikser den seg selv, og forsøk på å bruke kompressorer og annet studioutstyr i miksen ødelegger sangen fort, fordi melodiene og dynamikken forflytter seg over 20 spor med musikk. 

Med meg på innspillingen:

Geir Arne Ose: Akustiske trommer.

En av mine favoritt loop bokser. Jeg brukte å ha to av disse med meg en stund.

Bilde: audiofanzine.com

Sensual Soirée

Sensual Soirée ble komponert sommeren 1992 (dog mye av sangen er improvisert).

Jeg husker godt den sommeren. Jeg var så heldig at jeg hadde fått tak i konsertbillett til Michael Jackson, (som var verdens største performer i 1992). Dette var årets høydepunkt og jeg gledet meg enormt til konserten. Motown, generelt var svære greier for meg.  Da det skulle vise seg at jeg ikke kunne dra, gjorde det noe med meg. 
Istedenfor brukte jeg (natt og dag) hele sommeren på å skape min egen musikk. 
På mange måter tok den sommeren aldri slutt;  mens jeg nå sitter og skriver denne bloggen i all hast , har jeg fullt skjema for hele sommeren med diverse musikk produksjoner og prosjekter. 

Opptaket er fra en konsert innspilling i Ørsta, år 2000. 
For å få optimal lyd har gitaren delvis blitt "dubbet" samt en ekstra gitar lagt til på siste tema. 
Ellers har ingenting blitt flyttet eller tuklet med (som er så vanlig i disse dager).

På konsertversjonene av sangen (denne tiden) var det også vanlig med improvisert vokal fra supersanger Stig Sandbakk. 

Selv om sangen ble skrevet for "konsert formatet", ble den morsomt nok skrevet en tid da jeg ikke spillte i band. Det var heller ingen jeg kjente som spilte denne type musikk.

Musikere på opptaket 
Geir Arne Ose: Trommer
Audun Havåg: Elektrisk bass gitar 

Opptak: fantastiske Erik Valerhaug, ved Lydkjelleren AS

View fullsize

Stig Sandbakk og Geir Satre i Oslo

Foto: Jakob Berg

In My Town

Døden med omsorgstrang. 

In My Town ble skrevet i 2002.

Musikken er inspirert av nord-asiatisk folkemusikk (det vil si Russland og omegn), dette er musikk som jeg elsker! Det er ikke mange jeg kjenner som vedkjenner seg (til meg) å like denne musikken men jeg absolutt elsker den. Alt fra russisk ortodoks kirkemusikk, til gamle folkeviser fra Estland. Mange gode samtidskomponister er der også, (så her er det bare å gruglede seg til fremtidig musikk som skal slippes!) 

Jeg er veldig begeistret for asiatisk musikk generelt. 

Egentlig synest jeg all "ikke-vestlig" musikk er spennende, kanskje fordi vi blir tvangsforet på den vestlige varianten i så stor grad uansett (mye bra hos oss også for all del).

For meg har denne folkemusikken en krystallisert vakkerhet og stolthet. Det virker som den har blitt til under hardt trykk. Som snøkrystaller på den iskalde tundraen, over en klar stjernehimmel (for å komme med en alt for lang metafor ).

Hvor mye har den nådeløse og vakre naturen hatt å si for musikken og kulturen generelt?  Spørsmålet kollapser på sin egen dumhet, men det er ekstra tydelig i den Russiske (og nordiske) musikken.

"In My Town" ble skrevet som en kjærlighetssang, men etterhvert utover i sangen, forandrer den seg til en "kjærlighetserklæring" til alle som må lide. Enda lengre ut i sangen vrir temaet seg atter en gang: 

Nå er det døden selv som viser sin omsorg til de hardest rammede og kaller på dem. 

Tematikken er også inspirert av den samme kulturarven. På overflaten har man den uskyldige og naive fremtoningen men under er det mørke, dype og buldrende undertonene: De store kreftene mot det lille sårbare individet . 

Når det er sagt, liker jeg ikke å si for mye om tekster. Jeg har gjerne mange synsvinkler i tekstmateriale som forandrer seg under komposisjonsfasen (som kan ta mange år) Til slutt har teksten hatt flere betydninger og jeg har fått utløp for mange uttrykk gjennom den. Jeg jobber da med å la tekstmaterialet ikke bli for konkret eller knyttet opp mot en spesiell situasjon. Mer en erfaring eller følelse som jeg (og forhåpentligvis andre) kan relatere seg til. Derfor vil jeg ikke knyte mine tanker opp mot andres opplevelse av dem, med å beskrive dem for mye. 

Med meg på opptaket:

Geir Arne Ose: Trommer*

Bjørn Tore Kronen Tarranger: Trommer*

Trommemaskin: Trommer*

*Snakk om smør på flesk for et så minimalistisk rytmearrangement! Men alle bidro på sin egen fantastiske måte! **

(**Dessuten har smør på flesk også blitt en ganske vanlig tradisjon; til speilegg for eksempel. :o) 

March Of The Moors

"March Of The Moors” representerte sammen med en haug andre låter; starten på en ny retning for meg. 

Jeg hadde utforsket akustisk musikk med bandet Woo en god stund, men begynte å kjede meg. Jeg ville lage “grenseløs" musikk. Dette resulterte i at jeg sluttet i mitt akustiske orkester i 1996 og satset for fullt på mine storslåtte og uforskammede tanker om å lage "nymotens klassisk musikk for vanlige folk". 

Jeg gikk så langt at jeg tok et friår fra skole og sto opp "grytidlig" om morgenen, reiste til øvingslokalet, kjørt av min far, og jobbet og jobbet. Jeg skulle få dette til.

Jeg fikk med meg et ungt klassisk piano-talent: Rune Bjørneset. Han hadde vunnet kulturmønstringen og var glad i klassisk musikk, samt konseptuell og filosofisk tenkning ..også rundt musikk. Vi hadde mang en sær kveld med diskusjon, iscenesetting og tilrettelegging for optimal kunstnerisk "effekt" under øvingene. 

Ideologien var at der var ingen grenser. Alt kunne gjøres. 

Musikken strekte seg fra enkle drone-landskap til virtuose verk for piano og klassisk gitar. Jeg husker noen av verkene var så sære at jeg måtte bruke noe av tiden på å finne opp nye teknikker for å spille dem.

Med "March Of The Moors" derimot, husker jeg at vi diskuterte "scenene" eller "plottet" mer enn at vi øvde på den. Så den ble komponert etter en slags historie. Mye av musikken var tiltenkt bestillingsverk, filmmusikk og installasjons-musikk. Med andre ord ikke rock'n roll.

Instrumenteringen ble vanskelig å realisere i konsertform, men etterhvert startet jeg på nytt et band med denne tankegangen i bunn. Jeg tok med meg to av mine gamle venner fra "Woo" og kjørte på under samme navn. 

Tidligere, under innspillingen av "March Of The Moors" fikk jeg med meg Geir Arne Ose i studio for å legge ned trommer. Jeg ble så imponert av trommingen hans at jeg bestemte meg der og da for at han skulle spille trommer i mitt nye band om han likte det eller ei. 

Selv om konsertene våre ble sett på som både energiske og progressive i formen, hadde vi morsomt nok ikke noe spesiell forkjærlighet til hverken progressiv, eller hard rock, ikke engang rock. Men tankegangen var den samme. Unge, progressive (og festglade) gutter som blandet alt vi kom over som den høyeste selvfølge (..innenfor musikk altså:))

Mitt "rock ideal" har alltid vært: fandenivoldsk skamløs ambisiøsitet. 

Det var musikken som skulle sjokkere og utfordre. Ikke tekstene eller livsstilen; musikken var livsstilen. 

Så for meg er ekte progressivitet ingen sjanger, men en livsstil og et livssyn. 

Innspillingen er hentet fra min siste romjulskonsert i Ørsta, hittil. 

Nærmere sagt med bandet Woo på Ørsta Kulturhus, 2001.

Romjulskonsertene var alltid et høydepunkt! 

Liveopptaket er gjort av fantastiske Erik Valderhaug ved Lydkjeller'n AS 

Noen få elementer har blitt lagt til opptaket i ettertid for å bevare deler av den originale instrumenteringen. 

Og jammen ble ikke dette blogg innlegget like langt som sangen!

View fullsize

Fra julekonsert i Ørsta 2001, hvor denne inspillingen ble tatt opp

Foto: Turid Rogne

View fullsize

Andre sett (etter klesskift :))

Foto: Ole Johnny Kvalsund

You Are Holding Me Back

"You Are Holding Me Back" ble skrevet en varm sommerdag, nærmere sagt Juli i herrens år 2000 på Sunnmøre.

Jeg var på “ferie” fra Bergen hos mine foreldre og hadde en måned med kreative utskeielser der. Mange sanger ble født den sommeren. 

Instrumental-hooken ble laget etter intens improvisasjon med en looper. (En effekt som tar opp det man spiller og looper det slik at man kan spille opp på det igjen (tenk Bernhoft, i disse tider)) Jeg lagde timer med materiale bare på looperen den gangen.

Ideen var opprinnelig et slags rolig og melodisk kanon tema, som jeg bygde videre på. Nærmere sagt “funket” opp. Jeg er en ihuga fan av Motown, gammel funk og Rn’b. Jeg husker at jeg brukte flere år på å studere clavinet tankegangen og tonen for å bruke den på gitar.  Og på “You Are Holding Me Back” prøvde jeg å gå for den 60-70 talls clavinet sounden.

Låten ble spillt frekvent i konsert sammenheng med bandet Woo på beynnelsen av 00 tallet. Og jeg brukte da en Gibson dobbelhalset gitar for å spille elementer fra loop seansen. 

Jeg var så begeistret for den dobbelhalsede gitaren at jeg endte opp å bruke den på mesteparten av repertoaret og øvingene den tiden. Gitaren var tung å drakse på og spille med. Vi øvde 5 timer, 5 dager i uken og hverken skulderen eller ryggen min likte gitaren noe særlig. Jeg husker noen konserter hvor jeg var sengeliggende frem til konsertstart på grunn av mitt lidenskapelige forhold (til det to eggede monsteret) og det var absolutt verdt det. 

Sangen ble spillt inn i 2000 og var ment for utgivelse kort tid etter med bandet "Woo". Besetningen forandret seg plutselig og jeg forstatte min vante gang under navnet “Ninth Project” Utgivelsen ble aldri et faktum, men musikken viser en fin tråd mellom de to orkestrene som den strekte seg over. 

Medvirkende:

Geir Arne Ose: Trommer

Begeistret for dobbelhalset gitar, under en konsert på Vaskeriet i Kristiansand (2002)

Kilde: NRK