Went For Angels, Found Fireflies

De forskjellige partiene på «Went For Angels, Found Fireflies» ble komponert mellom 2004 og 2005, men sangen og arrangementet ble ikke fullført før i 2009. 
Deler av innspillingen og ferdigstillingen ble (igjen) gjort i Tarzana , Los Angeles.
Derav navnet på sangen; jeg hørte ildfluene summe fra altanen. 
Sangen var lenge et slags "stemnings foto" av LA kveldene for meg, og på mørke vinterkvelder, tar den meg tilbake dit. 

Orginalt gikk sangen under prosjektnavnet «Sand». På et tidspunkt ble det mange sanger som hadde noe «ørken aktig» over seg, ofte med sand relaterte navn eller stemninger (idiotisk nok, siden ørken stort sett, ikke er laget av sand), dette førte imidlertid til at jeg spilte under psevdonymet "Desert Son" en stund.

«Desert Son» navnet, reflekterte også over at jeg gjorde stort sett alt selv nå. Jeg tok valget å ikke ha fast besetning lenger, men heller tilnærme meg musikk, litt som en maler eller forfatter. Denne nye tilnærmingen gjorde det mulig for meg å fullføre musikk som tidligere hadde blitt umulig (med fast besetning) .

«Desert Son» i 2008 ble altså starten på 5 års albumet jeg holder på med nå. 

My Name Is Life

«My Name Is Life» er en av mange sanger som ble laget i Tarzana, Los Angeles i 2008. 

Jeg hadde satt meg (igjen) et hårete mål: å komponere og jobbe frem en ny sang hver dag i 3 måneder!

Sammen med Audun (Havåg, min musikkpartner i 20 år) jobbet jeg på arrangementet med akustisk bass og gitar. Jeg husker vi begynte med et strykearrangement. Etterhvert utviklet  sangen seg til å alternere mellom akustisk og hard rock, frekvent mellom hvert stopp (eller hver sangstrofe).

Å få stoppene til å fungere var en utfording i seg selv.

Til slutt endte jeg opp med å bruke rytmeseksjonen fra en av våre øvinger (i studio) som basis for utgivelsen, sammen med Bjørn Tore Taranger og Audun Havåg. 

Jeg tar opp alle øvinger og improvisasjoner i studio og bruker dem flittig i produksjoner, både med mine egne og andres prosjekter. (Riktignok ikke andres øvinger på mine egne sanger eller omvendt! ;) Jeg er mer opptatt av stemninger og groove enn klinisk lyd. 

På  «My Name Is Life» valgte jeg å la litt av den "organiske band impro lyden" avslutte sangen.

Alt dette ble dog ikke gjort på en dag i Tarzana!

For eksempel, husker jeg at vokalen ble sunget inn på julaften og resten av miksingen på bursdagen min (ikke med overlegg).

Sangen var ment for albumutgivelsen «The Creature With One Trillion Eyes» 

Albumet ble opprinnelig døpt «Tarzania Album»: en intern spøk rundt feilstavingen som vi gjorde første dagen vi bodde i Los Angeles. 

Teksten handler om livsperspektiv: hvordan man velger å se på ting kan ha en selvopfyllende effekt.

«Where the mind goes the man follows» sa noen en gang på engelsk (jeg tror faktisk det var en kvinne).

Tarzana: ranchen til forfatter Edgar Rice Burroughs

On The Wave Of Hope And Doubts

Jippi!

Jeg hadde kjøpt meg ny gitar. (En «special edition Martin D45 Koa»(for alle gitargrisene der ute))

Med fare for å virke både eksentrisk og «intelligent» (som jeg er ;) kan jeg fortelle at jeg ikke er så opptatt av typer gitarer, men mer om de inspirerer meg på en annen måte enn mine andre gitarer. De kan godt være tungspillte og upassende til generelt bruk (nå virker jeg bare eksentrisk og dum kanskje (spesielt for gitargriser)) Men etter å ha prøvd mange gitarer av samme modell fant jeg denne skatten. 

Og ut av den kom mange sanger, blant annet «On The Wave Of Hope And Doubts» 

Vi var fremdeles i LA. Stuen vår målte 4 meter under taket, og sammen med gitaren ble det riktig så stemningsfullt, mang en kveld.

Ved å analysere sangen, tolket jeg det dit hen at den formidlet en følelse av spenning: tvilende på nedgangen og håpende på oppgangen. Litt som å vente på noen som kanskje kommer eller ikke.. Eller å se undrende fremover mot noe med usikkert utfall, kanskje med sommerfugler i magen?

Gitaren har aldri gitt meg svaret, men den har gitt meg nye gåter, med sin finttalende stemme. 

Det er det som er så fint med gitarer.