I Went

"I went" ble tatt opp live med Bjørn Tore Kronen Taranger på trommer, i bandet mitt Ninth. 
Foruten en ekstra elektrisk og akustisk gitar (som er lagt på som to ekstra strøk med maling), er ingenting tuklet med i studio.  
Instrumenteringen her er enkel: trommer, gitar og Rhodes. Punktum. 

Gitaren (en Les Paul med parallell-koblede mikrofoner) står for den tynne, litt harpelignende lyden.  Mye av sounden kommer fra tromme, og rom mikrofoner, som fanger opp resten av instrumentene. 

Den første versjonen jeg laget av sangen, var mer som et industrielt elektronika stykke som gikk fort, og i E dur. 
Versjonen nå (F moll, freetime tempo) prøvde jeg å holde så "clean" som mulig i god gammel (pre 70-talls) produksjons stil. 

Min store Motown/Stax åpenbaring som gutt, har hatt en del å si for noe av musikken jeg lager, men mer som en innfallsvinkel. 

Når det er sagt...  jeg liker ikke begrepet funk. Da tenker jeg fort på Ten Sing, Jamiroquai og slap-bass fra 80-tallet. (ingenting i veien med Jamiroquai og Ten Sing nødvendigvis, det er bare mer sjanger fokus der)
Jeg liker ikke R&B begrepet heller, da tenker jeg platt listepop.  
Men, den orginale innovative musikken med den råe attituden er fremdeles banebrytende. 
Og den er fra en tid da R&B, Funk og Soul var, på en måte, tre sider av samme sak.

Men nå ble det mer om røttene enn frukten igjen.  
Kanksje like greit. 

På opptaket:
Bjørn Tore Kronen Taranger: Trommer 

Come

Come ble skrevet i 2002-2003. Innspillingen ble ferdig rundt 2009. 

Med "Come" hadde jeg flere målsetninger for instrumenteringen. 

En rolig harmonisk gitar som blir funky og oppstykket utover arrangementet.  
(For så å forkaste groovet, og slutte intenst, uten rytmekarakter og anslag).

Strykearrangementet, med nedstemte celloer og kontrabasser, skulle ha dramatiske men oppbyggende harmonier (med en insisterende pizzicato tone som nektet å gi seg, uten å spy ut crush toner som protest).

Elektronisk rytmeseksjon og synthbass, skulle svinge seg fremover seigt og groovy. 
Dette skulle bli augmentert av akustiske trommer for å gjøre det mer dynamisk og pustende.  

I vokal uttrykket, hadde jeg satt meg følgende stikkord som skulle møtes: salme aktig,  folkelig, soul, litt uforutsigbarhet, men "forståelig".  
Melodien i seg selv skulle representere  minimalisme og kompleksitet. 

På overflaten  (og i bunnen)  liker jeg at en sang skal være enkel og tydelig. I detaljene liker jeg å lage små parallelle univers. Litt som et håndur, med mange små delikate deler som skaper noe helt annet: en enkel funksjon.
 
Sangen ble arrangert så mange ganger at jeg på et tidspunkt glemte hvilken toneart jeg opprinnelig komponerte den for. 
Innspillingen ble gjort over flere år, under vidt forskjellige omstendigheter og med varierende studioutstyr. 

Orkesteret er en historie i seg selv. Sammensatt og programmert ved en haug anledninger, med forskjellige samplere og instrumenter. Jeg kom frem til at "sounden" på gamle utdaterte samplere funket mye bedre enn nyere teknologi.  (Selvfølgelig krysset med ekte fioliner, celloer og kontrabasser).

Dette er en helt typisk dag med musikk, for meg (og mange). 

Jeg blir aldri fornøyd med noe! Derfor ville jeg gi et litt annet perspektiv i denne blogposten, slik at det ikke virker som om alt går glatt og fort. Det gjør det ikke. 

Med meg på inspillingen.

Bjørn Tore Taranger
augmenterte akustiske trommer

View fullsize

Audun Havåg: spiller røde toner i blått lys

(derfor blir bildet litt lilla)

River

River ble skrevet i 2006/2007 

Mange innspillinger har blitt gjort av den, men dette opptaket kommer fra en tidlig «pre produksjons» inpilling sammen med Bjørn Tore Taranger på et lite opptaksrom. Dette gjør at sang og gitarer høres godt på trommesporene og omvendt (når man hører på dem isolert i ett studio).

Jeg liker det karakteristiske utrykket som oppstår når mennesker spiller sammen, helst tidlig i prosessen, gjerne før sangen har festet seg helt hos musikerne. Da  blir sangen spillt på en annen måte, og subtilitetene og nyansene får ett annet fokus og en spesiell tilstedeværelse. 

Når musikere kan en sang for godt, tar de den ofte for gitt, og det går, enten litt i autopilot, eller så får sangen en annen agenda. Begge deler er egentlig kult dog og kan brukes.

En morsom ting med dette prosjektet er at jeg har friheten til å variere settingen for sangene så mye. Av og til går jeg for enkle live inspillinger med mikrofoner i alle retninger, og arrangementet kan være improvisert. Etterfølgt av en sang med nøye orkestrert arrangement som har tatt årevis å produsere. 

Selv om jeg alltid starter en sang med utgangspunkt som «oppfinner» (og derfor prøver å gjøre noe nytt, med alle aspekt av sangen), har jeg alltid funnet det spennende å få de forskjellige tilnærmingene til å fungere sømløst. Dette har alltid intressert meg. Få det grove til å gå i ett med det fine, det enkle til å gå over i det komplekse på en naturlig måte, og uten at det merkes. Det samme gjelder stilarter, tekst og tema for musikk, atmosfærer etc etc. 

Denne tankegangen bruker jeg på et 5 sekunders mellomspill på en sang, eller som nå: over et 5 års album prosjekt.  

I samme ånd kan jeg si at «River» helt fra starten av, var ment å ta over for «Needle Take Me Home»  Begge ble komponert som fullstendig individuelle sanger og jeg har tillatt sangene å leve i sine egne liv hele veien, men slutten på «Needle Take Me Home» var lagt opp for at «River» kunne ta over.

Og dette er første gangen dette har blitt gjort  «River» med sin svingende og spontane atmosfære, mot «Needle» sine "asymmetriske vs arkitekturiske" linjer. 

Det var viktig at «River» ikke skulle få en typisk «pop sound", så ironisk nok, har jeg brukt mye mer tid på å finne det rette opptaket med skeiv nok atmosfære enn det ville tatt å spille den inn på nytt 10 ganger.

Med meg på inspillingen: 

Bjørn Tore Kronen Taranger: Akustiske trommer