Viewing entries tagged
1996

Into My World

Into My World

 

Hvor skal jeg begynne!

Mye av gitararrangementet og konseptet til "Into My World" ble komponert i 1996 og var en slags krysning mellom latinske og barokke klanger og stiler (ikke spesielt bevisst, men det var musikk som jeg ble inspirert av den gangen) 

Denne versjonen ble spilt  inn i 2008 og produksjonen har lite med barokk å gjøre! Den har en mer funky og elektronisk stil, selv om det stort sett er en nylongitar og noen minimalistiske beats. 

Beatsene var laget så enkle og effektive som mulig, det samme gjelder synthbassen som klikker i vei som en basstromme. Men det er stort sett gitaren som driver sangen, med elektronikken som en fasade.  En slags latinsk ulv kledd i amerikanske fåreklær, importert fra Afrika.

Jeg  brukte en 700 kroners gitar på denne inspillingen, eller en "bedehusgitar"  (klassisk nylonstrengsgitar under 1000 lappen som fåes kjøpt på kristelige bokhandler etc).

Det kule med disse gitarene er at; på grunn av det store utvalget, er det lett å finne en som er ren i båndene og har fin klang (lettspilte gitarer er for pyser). 

Jeg har brukt disse gitarene mye i studio,  og istedenfor å skifte strenger er det bare å kjøpe ny gitar (det er ihvertfall det jeg liker å si).  

Det er for meg utrolig at jeg ikke har utgitt  mer akustisk gitar musikk, siden dette er noe jeg har drevet med på daglig basis siden jeg var bare guttungen.  

Det vil nok forandre seg nå.

 

Noen sanger er så spesielle at man må ha på seg astronautjakke for å traktere dem.

"In the studio": stillbilde fra en video som kommer senere.

March Of The Moors

March Of The Moors

 

"March Of The Moors” representerte sammen med en haug andre låter; starten på en ny retning for meg. 

Jeg hadde utforsket akustisk musikk med bandet Woo en god stund, men begynte å kjede meg. Jeg ville lage “grenseløs" musikk. Dette resulterte i at jeg sluttet i mitt akustiske orkester i 1996 og satset for fullt på mine storslåtte og uforskammede tanker om å lage "nymotens klassisk musikk for vanlige folk". 

Jeg gikk så langt at jeg tok et friår fra skole og sto opp "grytidlig" om morgenen, reiste til øvingslokalet, kjørt av min far, og jobbet og jobbet. Jeg skulle få dette til.

Jeg fikk med meg et ungt klassisk piano-talent: Rune Bjørneset. Han hadde vunnet kulturmønstringen og var glad i klassisk musikk, samt konseptuell og filosofisk tenkning ..også rundt musikk. Vi hadde mang en sær kveld med diskusjon, iscenesetting og tilrettelegging for optimal kunstnerisk "effekt" under øvingene. 

Ideologien var at der var ingen grenser. Alt kunne gjøres. 

Musikken strekte seg fra enkle drone-landskap til virtuose verk for piano og klassisk gitar. Jeg husker noen av verkene var så sære at jeg måtte bruke noe av tiden på å finne opp nye teknikker for å spille dem.

Med "March Of The Moors" derimot, husker jeg at vi diskuterte "scenene" eller "plottet" mer enn at vi øvde på den. Så den ble komponert etter en slags historie. Mye av musikken var tiltenkt bestillingsverk, filmmusikk og installasjons-musikk. Med andre ord ikke rock'n roll.

Instrumenteringen ble vanskelig å realisere i konsertform, men etterhvert startet jeg på nytt et band med denne tankegangen i bunn. Jeg tok med meg to av mine gamle venner fra "Woo" og kjørte på under samme navn. 

Tidligere, under innspillingen av "March Of The Moors" fikk jeg med meg Geir Arne Ose i studio for å legge ned trommer. Jeg ble så imponert av trommingen hans at jeg bestemte meg der og da for at han skulle spille trommer i mitt nye band om han likte det eller ei. 

Selv om konsertene våre ble sett på som både energiske og progressive i formen, hadde vi morsomt nok ikke noe spesiell forkjærlighet til hverken progressiv, eller hard rock, ikke engang rock. Men tankegangen var den samme. Unge, progressive (og festglade) gutter som blandet alt vi kom over som den høyeste selvfølge (..innenfor musikk altså:))

Mitt "rock ideal" har alltid vært: fandenivoldsk skamløs ambisiøsitet. 

Det var musikken som skulle sjokkere og utfordre. Ikke tekstene eller livsstilen; musikken var livsstilen. 

Så for meg er ekte progressivitet ingen sjanger, men en livsstil og et livssyn. 

 

Innspillingen er hentet fra min siste romjulskonsert i Ørsta, hittil. 

Nærmere sagt med bandet Woo på Ørsta Kulturhus, 2001.

Romjulskonsertene var alltid et høydepunkt! 

Liveopptaket er gjort av fantastiske Erik Valderhaug ved Lydkjeller'n AS 

Noen få elementer har blitt lagt til opptaket i ettertid for å bevare deler av den originale instrumenteringen. 

Og jammen ble ikke dette blogg innlegget like langt som sangen!

Fra julekonsert i Ørsta 2001, hvor denne inspillingen ble tatt opp

Foto: Turid Rogne

Andre sett (etter klesskift :))

Foto: Ole Johnny Kvalsund