“Life was once a road,

then hope lied.”

Denne sangen skrev jeg i slutten av tenåra (rundt 98-00).

Jeg var tidvis en alvorlig og ambisiøs ung mann, som grublet og tenkte for mye.

Det er jeg tidvis ennå.

All denne grublingen er ikke bare positivt dog, og kan være rimelig slitsomt. Det er det likevel et trekk som jeg ikke ville vært helt foruten.

Men en betydelig mindre dose hadde vært en velsignelse.

Jeg husker godt at vi etterhvert øvde på sangen med bandet mitt Woo, med formål å fremføre den.

Bandet ble oppløst, eller rokert før vi kom så langt.

Det er litt artig å høre gamle spøkelser komme til live igjen i studioet, selv om det begynner å bli ganske vanlig etterhvert.

Men det er det snart slutt på! Ettersom jeg snart er ferdig med hele projektet!

Da skal jeg bare tenke fremover.

Eller ikke tenke i det hele tatt!

Nyte livet og smile hele veien til spotify banken.